I november ga forfatteren ut sin femte roman, «Mor om natten». Den har av anmeldere blitt beskrevet som en nær, ærlig og dypt personlig bok om depresjon, arv og ensomhet. Og kanskje forfatteren, som tidligere har skrevet prisbelønte På vei til en venn og I fjor sommer, sin sterkeste utgivelse til nå.

Mors historie var egen historie

Romanen er sterkt knyttet til Molde. Moren til Niels Fredrik Dahl het Grete Dahl, med pikenavn Lassen. Hun ble født i 1925, var datter av Odd Lassen og Anna Stuevold-Hansen og vokste opp i Fjærestua som den gangen lå ved sjøkanten på Reknes.

Til uka kommer forfatteren for å snakke om romanen ved biblioteka i Molde, Kristiansund og Ålesund gjennom Bysmart-prosjektet.

– Jeg har snakket om boka før, i forbindelse med lanseringen. Det er alltid en krevende oppgave. Det er mange dører inn i en roman, jeg rekker bare over en liten del av den, og jeg vet aldri på forhånd akkurat hvordan det blir, forteller Niels Fredrik Dahl på telefon fra Oslo.

– Det blir kanskje ekstra spesielt å snakke om den i Molde?

– Ja, det er klart. Jeg har skrevet en roman om forholdet mellom mor og sønn, og jeg tar utgangspunkt i min egen mors historie. Hun var 15 år da Molde ble bombet. Det er veldig interessant å skulle skrive noe om hvordan det var. Jeg kan ikke vite det, jeg må dikte det fram. Slik moren forsøker å huske eller dikte fram hvordan byen var før bombingen, forsøker jeg å mane henne fram. For hun er også borte, sier Dahl.

Leste morens dagbok etter hennes død

Romanen tar utgangspunkt i morens dagbok, som hun kalte «nattboken». Ti år før hun døde ga hun den til sønnen. Overrekkelsen er beskrevet innledningsvis i romanen.

«Du kan gjøre hva du vil med den. Lese den eller ikke lese den. Bruke den i skrivingen hvis du vil», sier hun.

Men sønnen, og forfatteren, leste ikke boka før etter moren var død. Den besto av brev til behandleren hennes som aldri ble sendt. Slik fikk sønnen innblikk i morens tunge depresjon.

– Jeg leste den i to omganger. Først som ganske selvopptatt og såret fordi det ikke sto så mye om meg. Andre gang kjente jeg igjen det hun beskrev fra perioder i eget liv. Jeg forsto at hennes historie var min egen historie, forteller forfatteren.

– Har du tenkt på hva som ville skjedd om du hadde lest boka før hun døde?

– Nei. Det har jeg ikke. Hadde hun ringt på nå, ville ting blitt som før igjen. Det er litt brutalt, men for meg var det sånn at det var først da jeg ble foreldreløs at jeg kunne slippe taket. Da kan man se sine foreldre på en friere måte, deres sterke og svake sider. At de ikke er pappfigurer, men sammensatte mennesker, sier Dahl.

En bok om minner

Dahl forteller at han hadde holdt moren på avstand hele livet. Da hun døde i 2012, begynte han å tenke mer og mer på henne. Og til og med savne henne.

– En stor episk skildring av hva som hendte, ble for stort, det begrenset seg selv, fordi jeg rett og slett visste for lite. I stedet forsøker jeg å beskrive én side. Den tunge depresjonen. Samt å trekke linjene fra den, framover og bakover, sier Dahl.

– Hvor plasserer romanen seg i forhold til debatten om virkelighetslitteratur?

– Jeg synes det er et forunderlig begrep. En forfatter klarer seg ikke uten virkeligheten. Romanen er nokså selvbiografisk,

men jeg pakker det inn. I denne romanen deler moren biografi og geografi med min mor. Sønnen deler biografi og geografi med meg. Det som skjer mellom disse to, er diktning.

Jeg tenker at det minst spennende er det selvbiografiske, og at romanen gjør det mulig å løfte opp det private til noe allment, sier Dahl.

– Er det problematisk at du blir den som får definere din mor, hennes ettermæle?

– Det selvfølgelig et etisk dilemma, og det dilemmaet lar seg ikke løse med et enkelt svar. Men slik jeg ser det, er ikke dette et portrett av min familie. Jeg dikter moren min fram. Vi lager alle ulike versjoner av menneskene vi omgås, sier Dahl, og legger til:

– Det var en idyll i Fjærestua, men min mor hadde en vanskelig oppvekst. I romanen begynner sønnen å se moren som et helere menneske. En som slet, men som også hadde mange andre sider. Om det var sånn at hun ikke alltid klarte å vise kjærlighet, så var det fordi hun ikke kunne, ikke fordi hun ikke ville, sier Dahl.

Tilbake i Molde

Dahl medgir at Mor om natten var en vanskelig bok å skrive.

– Det er lett å bli forutrettet og bitter. Jeg har jobbet med å holde teksten åpen.

– Hvilket forhold har du til Molde i dag?

– Jeg jobbet et halvt års tid på Teatret Vårt, som informasjonsleiar. Jeg tror det var i 82-83. Så har jeg studert i Volda, da var jeg jo i Molde. Så har vært der i forbindelse med Bjørnsonfestivalen. Og nå nylig, i forbindelse med research til boka, sier Dahl, og legger til:

– Jeg har et sterkt forhold til Molde. Jeg var der som barn, mor og familien kommer derfra. Jeg husker Fjærestua som et paradis, og morfar som et eventyr, en herlig og morsom mann. Men nå er det ikke noe igjen av det. Å komme tilbake til Fjærestua var en underlig opplevelse. Alle spor etter oss, av livet og menneskene der, er borte.

HVA: Bysmart med Niels Fredrik Dahl

TID OG STED: Teatret Vårt 9. april kl. 19.00 til 20.30

MOLDE: I Romsdal sogelag sitt årsskrift fra 2004 har Grete Dahl artikkelen «Fjærestua, familien Lassen og fredsdagen i Molde i 1945 på trykk.

Det er årsskriftets redaktører som har bedt den tidligere bibliotekaren skrive utfyllende opplysninger til et brev som ble sendt fra hennes mor, Anna Lassen, til søsteren i Oslo, samt om familien Lassen, familiekretsen og Fjærestua på Røysan.

Byttet ut navnet Tomrenhuset

Dahl forteller i artikkelen at huset er fra 1846, med noen mulig eldre deler, og at familien flyttet inn i 1927.

– Navnet Tomrenhuset ble straks byttet ut, min far synes Fjærestua var et passende navn, skriver Dahl og forteller at første etasje besto av kjøkken og to små stuer, mens det var fire soverom i andre etasje. Med huset fulgte også to naust og et lite utedo. Det største naustet ble brukt som redskapbod og vedskjul, og ble etterhvert dekket med pittoresk eføy. Det var også en robåt som ungene fikk leke med mens den var fortøyd, og det drev inn alt mulig rart fra sjøen etter stormene - en gang en død, islandsk sjøpapegøye. Ungene lekte på rullesteinene, og hilste på de mange turistene som kom forbi. Barna fra Reknes-sanatoriet passerte også, fulgt av strenge diakonisser.

– Huset hadde en deilig hage, full av roser og bærbusker, med Kystkvitrosa som dronninga over alle, forteller Dahl, som også forteller om krabbefangst og samling av skrapjern, som hun og broren Birger solgte til støperiet for opp mot 30 øre.

Evakuert under krigen

Så kom krigen, og en epoke var over. Familien ble som de fleste andre evakuert ut på landet, på Eikrem.

– Min søster var blitt lotte i aprildagene, mor var knyttet til Kvinnenes arbeidshjelp, og far i arbeid i staben til IR 11. Selve brannatten dro far inn til Fjærestua for å redde noen familieklenodier. Reknes sanatorium sto i brann og det regnet gnister over nærområdene. Mot alle odds klarte Fjærestua seg, skriver Dahl. Etter å ha flyttet rundt, bodde familien i Grandvegen til krigen var slutt.

Det ble ennå noen år i Fjærestua, før foreldrene falt fra. Huset ble så overtatt av Grete Dahls niese Mette Buchholz, før det ble solgt til kommunen. Og resten er vel kjent historie, skriver Dahl, som håper «huset får stå i fred uten mer dramatikk». Huset, som var et av Moldes eldste, overlevde både bybrannen i 1916 og brannen under krigen i 1940. På 70-tallet ble eiendommen ekspropriert og hsuet flyttet til Lubbenes, før det som kjent ble påtent to ganger - og bygd opp igjen. I dag er Molde seilforening leietaker, i en langsiktig avtale med Molde kommune.

Slik avslutter Grete Dahl artikkelen:

– Jeg kjenner ikke huset igjen. Det er pent og korrekt malt, men det ser ut som en streng eldre slektning i grått og beige av mitt glade okergule barndomshjem, som lå som et smil i landskapet.