– Jeg elsker å få kritiske spørsmål. Det er mye artigere enn at folk tenker at det ikke er så nøye. Og vi prester tar heller ikke alt for gitt!

Eide-prest Ragnhild Annie Fuglseth (32) er glad i en god diskusjon. Nå skal vi diskutere påska, og vi prøver å yppe oss så godt vi kan i praten om høytida som er en salig blanding av kvikk lunsj og korsfestelse, appelsin og oppstandelse.

Tippoldefedre

Men først litt om presten som har virket i Eide kirke siden 2012. For selv om trønderdialekten skinner gjennom, er etternavnet fra Molde.

– Jeg har vokst opp i Trondheim og Bodø, men Fuglseth-navnet er fra min tippoldefar, Johan Fuglseth fra Molde. Jeg har tippoldefar fra Sekken også, han het Sigvald Sekkesæter, sier Ragnhild etter å konferert med sin bedre halvdel, Sigurd Haugen, som er interessert i slektsforskning.

Sigurd er også prest, på Averøy.

Etterfulgte «Kari prest»

Da Ragnhild Annie tok på seg prestekjolen og stilte seg på prekestolen i Eide kirke første gang etterfulgte hun Kari Synnøve Gaustadnes Hoel - «Kari prest» på folkemunne - som hadde vært prest i Eide i 35 år. Men å bli prest var ikke Fuglseths opprinnelige plan.

– Jeg skulle egentlig bli lærer, men hadde først lyst til å studere kristendom, for å lære mer om det jeg trodde på. Jeg var usikker på veien videre, men ba til Gud og opplevde å få et godt gammeldags kall, sier Fuglseth.

– Det er en spesiell jobb?

– Ja. Jeg tenkte at det er en vanskelig jobb, og det er det også. Men jeg følte at jeg kom til å få hjelp av Gud til å gjøre jobben.

– Hva gir jobben deg?

– Det er givende. Jeg får møte mennesker i alle aldre og mange livssituasjoner. Jeg får bruke tid til å tenke på og snakke om troen og livet. Og jeg får bruke av meg selv, sier Ragnhild.

Sure disipler

Påska er travel for presteparet, som er foreldre til Ellinor (4) og bor på Eide. Det er gudstjeneste palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og første påskedag. Sigurd skal ha like mange gudstjenester.

Formidlingen av påskeevangeliet tar utgangspunkt i vekslende bibeltekster fra år til år.

Årets bibeltekst på palmesøndag er ikke «klassikeren» der Jesus rir inn i Jerusalem på et esel og hylles med Hosianna-rop. I år handler teksten om at Jesus ble salvet av en kvinne i Betania rett utenfor Jerusalem.

– Hun gjør en god gjerning, men disiplene blir sure. De vil ikke at hun skal bruke den dyre salven på Jesus, men at hun heller burde gitt penger til de fattige, sier Ragnhild.

– Har de ikke egentlig rett i det?

– Jo, det har de. Men mer enn det så tror jeg at de synes det er vanskelig at Jesus snart skal dø.

Uforsiktig

Når Jesus har kommet til Jerusalem bruker han dagene på å undervise og preke i tempelet. Først jager han ut dem som selger varer i tempelet, «hans fars hus».

– Han er ikke redd for å gjøre seg upopulær?

– Han er i hvert fall ikke forsiktig. Overprestene ønsker å ta ham til fange, men de er samtidig redd for folkemengdens makt, så de tør ikke ta ham mens han underviser, sier Fuglseth.

Paradoks

Og det er her historien tar en forrykende vending, og begynner å ligne på et klassisk drama ispedd symboltunge virkemiddel, svik, kjærlighet, død og kampen mellom det gode og det vonde. Unntaket fra de klassiske historiene er at den døde våkner til liv igjen. Mer om det etterpå.

Først skal det siste måltidet inntas. Skjærtorsdag spiser Jesus sitt siste måltid med disiplene. De feirer det jødiske påskemåltidet og Jesus innstifter nattverden.

– Han vil være sammen med de nærmeste denne dagen, og forteller disiplene at det er hans siste måltid med dem før alt skal fullendes i Guds rike. Det er ganske sterkt at han sier at han har lengtet etter å ha dette siste måltidet med dem, sier Ragnhild.

– Han sier også at han skal bli forrådt. Er det ikke paradoksalt at Jesus trengte Judas for å fullføre oppgaven sin?

– Ja, det er egentlig litt fælt det Judas måtte gjøre.

– Men det var en del av Guds plan? Hvorfor måtte en av hans egne bli forræder?

– Judas blir en representant for det onde. Det står faktisk at «Satan fór i ham». Nå trenger man ikke tolke det som den personifiserte Satan, men man kan se det som et bilde på ondskapen i verden. Det ble en del av kampen mellom det gode og det onde, sier Ragnhild.

Mørke og ensomhet

Judas´ 30 sølvpenger som belønning for å fortelle de romerske soldatene hvor Jesus er, er det første av flere svik. Disiplene sovner når de skal passe på ham og Peter fornekter ham tre ganger.

– Det å bli sveket, være alene i verden er noe alle kan føle på. Jesus kjenner her også på det å være i mørket og i ensomheten. Fordi han har vært gjennom det, kan han også forstå hvordan det er for oss mennesker, sier Ragnhild.

Korsfestelse

Korset har blitt kristendommens viktigste symbol. Rart, all den tid korset er et henrettelsesredskap, innrømmer Ragnhild. Korset symboliserer håp og gir grunn til feiring.

– Krusifikset viser til det som skjedde da Jesus døde for menneskene. Det tomme korset viser til oppstandelsen, punktet der jord og himmel møtes, sier Ragnhild.

32-åringen forteller at korsfestelsen alltid er en utfordring å formidle, spesielt til barn.

– Det er en ganske rå fortelling?

– Barna trenger ikke alle detaljene. Men vi kan ikke forandre teksten heller. Jeg pleier å si at det var soldater som tok Jesus og at han ble hengt på et kors. Det er «heldigvis» noe barna ikke kan relatere til. Døden er noe alle opplever, sier Ragnhild, og legger til:

– Og så ble han jo levende igjen.

Skepsis

Ja, det er jo her påskeevangeliet møter motbør fra mange. På samme måte som jomfrufødselen, som fikk Jesus inn i verden, er måten han gikk ut av den gjenstand for skepsis.

– Hvordan kan man tro at et dødt menneske blir levende igjen?

– Det blir enten - eller. Jeg tror at Gud har skapt verden. Da kan jeg tro at han også kan oppheve naturlovene. Det mest fantastiske er ikke at han klarte å gjøre Jesus levende igjen, men at Gud tok opp kampen og vant mot det onde. Han vant over døden for at menneskene skulle få evig liv.

– Hvorfor gjør denne seieren at mennesker får evig liv?

– Det er en seier over døden. Det at Gud selv går i den kampen viser hvor glad han er i oss. Det er en forsoningshandling. Jesus tar på seg skylda for det menneskene har gjort, sier Fuglseth.

– Det er ikke vanskelig å motsi dette og peke på vitenskapen?

– Vi vet at mange døde for troen sin. Hvorfor skulle de finne på at «helten» dør og risikere martyrdøden for å stå fast på at de trodde på dette, spør Ragnhild.

Tvil, tro og tillit

I pinsa, 50 dager etter påske, viser Jesus seg, ifølge Bibelen. Tomas, som får tilnavnet «tvileren», får se og kjenne på naglemerkene i Jesu håndflater.

– Tviler du noen gang? Hva hvis du tar feil?

– Jo, jeg tviler ganske ofte. Vi kan ikke vite hva som er sant og ikke. Tro er tillit. Når vi tør å stole på noen, enten det er Gud eller andre mennesker, innebærer det alltid en risiko. Uten å ta disse sjansene blir jo livet ganske tomt?

– Hva betyr påskebudskapet for deg?

– Det betyr håp. Når jeg ser alt vondt i verden trøster jeg meg med at det finnes noe mer. At det blir en god slutt. Jesus kjenner menneskenes lidelse, han har selv følt den på kroppen.

– Mange velger ikke å tro nettopp fordi det er så mye vondt i verden?

– Det forstår jeg godt. Man har en iboende tanke om Gud skal være god. Når verden ikke er god er det ikke rart at man tenker at Gud skulle vært der. Men ondskapen er ikke endelig utslettet. Vi kan komme til Gud med våre tanker og klager når livet er vanskelig. Og så kan påska gi oss håp om at det onde blir helt utslettet til slutt, sier Ragnhild.