– Jeg ser på konkurransen som en teaterforestilling. Et artig show, der jeg skal males og sminkes, og ha det moro på scena. Jeg har veldig lave skuldre.

Mai Helen Lillebostad Follestad fester en ekstra fem-kilos vektskive rundt den smale midjen og gjør seg klar til dagens første serie med pull-ups.

Trengte et treningsprosjekt

Det var i fjor hun fikk den litt ville idéen om å stille i bikini fitness, 43 år gammel.

– Jeg begynte på diett uka før jeg skulle løpe halvmaraton i Trondheim. Akkurat det var ikke helt optimalt. Så bristet jeg akillesscena etter åtte kilometer. Jeg trodde det var gnagsår, det var vondt, men jeg fullførte løpet. Etterpå hadde jeg fryktelig hovne ankler og en grop på baksiden av leggen. Da skjønte jeg at jeg måtte slutte å springe, sier Mai Helen.

Hun ble inspirert av andre som har vært gjennom kostholdsendring og stilt i konkurranse.

– Aldri i verden om jeg får det til, tenkte jeg først. Men så var jeg på et vanskelig sted i livet mitt der jeg trengte trening til å koble av. Så jeg kjøpte et diettprogram og ba coachen min sette lista høyt. Hun mente jeg kunne stille i konkurranse, forteller Mai Helen.

På en tur til Ikea i Trondheim i november stakk hun like gjerne innom prekvalifiseringen.

– Jeg følte meg skikkelig «underdog» da jeg ble målt opp og ned av panelet. Men jeg gikk videre. Så nå blir det Stavanger Open i slutten av mars og NM i april.

Ingen negative kommentarer

I likhet med mange i «fitness-boblen» poster Mai Helen bilder av en kropp med stadig lavere fettprosent og tydeligere muskulatur på Instagram.

– Jeg har ikke fått noen negative kommentarer. Tvertimot er folk støttende og nysgjerrige, sier Mai Helen, og innrømmer at hun synes det er gøy når coachen kommenterer at «40 må være det nye 20» under bildet hennes.

– Det er en ren utseendekonkurranse. Hva tenker du om påvirkningen på unge jenter?

– Det har jeg ikke hatt i tankene mine. Mitt inntrykk er at man blir godt ivaretatt før og etter konkurranse. Det er også viktig å understreke at vi spiser mye mat. Jeg vil kalle det en høyproteindiett, sier Mai Helen og legger til:

– Jeg er med på dette fordi det er artig å bli bedømt og å få vite hva jeg har fått til. Fettprosenten skal ikke være så lav. Det oppleves ikke hysterisk, og det er helt vanlige damer som er med. Også flere på alder med meg. I fjor stilte det en bestefar på 70 år!

Mistet broren i basehoppulykke

Mai Helen forteller at hun alltid trenger et prosjekt. Hun setter seg mål, delmål og langsiktige mål. Det er hennes måte å håndtere livet på. Og hun blir like overrasket hver gang hun oppdager at ikke alle tenker slik.

Mai Helen, som mange bare kaller Maia, ler høyt.

– Jeg tror det er en del av personligheten. Det ligger til familien. Broren min Tore var også sånn, helt propell.

Tore Lillebostad omkom i en tragisk basehoppulykke i Hårstadnebba i Litjdalen i Sunndal i 2002. I dag har han en veg oppkalt etter seg på i Kjerringlehola på Bolsøya, ikke langt fra der Mai Helen bor på gårdsbruket Heimdal som hun vokste opp i og overtok etter foreldrene.

– Han var 14 år eldre enn meg. Og bestekompisen min. Det var traumatisk. Jeg var på behandling i Sverige og fikk den beskjeden. «Broren din har dødshoppa». Det var det verste som kunne skje, sier Mai Helen.

Hun forteller om en merkelig hjemreise hun husker lite av. Og hvordan hun satt på Arlanda og leste nyhetene om broren.

– Jeg var antagelig i en slags sjokktilstand. Da jeg kom hjem til Molde, fikk jeg Flunipam av legen. Selv om vedkommende visste jeg var under behandling, ble det altså skrevet ut vanedannende sovemedisin. Også den gangen var det kjent som partydop, sier Mai Helen.

Fikk behandling etter avisoppslag

I 2001 gikk den da 27 år gamle Mai Helen fram på rådhusets talerstol i Molde og fortalte ærlig sin historie. At hun var rusavhengig. At det hadde startet med hasj og fortsatt med partydop som ecstasy og amfetamin. Og at hun nå hadde et sterkt ønske om å bli rusfri, men at det manglet behandlingsplasser.

– Den avisartikkelen endret mye. Den førte til at det kom i gang tilbud om behandling. Og at det ble fokus på rus som sjukdom, og på pasientrettighetene som følger med. Folk trodde jo narkomane bare var folk med knekk i knærne. Men det kan ramme helt vanlige folk. Også deg. Og meg. Men mange ante ingenting om min historie, og fikk sjokk etter å ha lest avisa, sier Mai Helen, som kun fikk positive tilbakemeldinger på åpenheten.

Og endelig fikk hun begynne på behandling i Sverige etter Minnesota-modellen, slik hun ønsket.

– Jeg bodde i Sverige i fire-fem år. Kjørte drosje i de dype svenske skoger. Du aner virkelige ikke hvor mye skog det er der!

– Hva gjorde at du klarte å slutte å ruse deg?

– Hm. Det er lenge siden, dette. Og noe jeg har lagt bak meg. Men jeg tror jeg har en stahet i meg. Dessuten likte jeg egentlig ikke å være i tåka. Jeg ville være klar og orientert, sier Mai Helen, som ser på årene med rus både med sorg og glede.

– Du verden, så artig vi hadde det..! Og så fine og gode folk det var, sier Mai Helen, som ikke vet hva som foregår i rusmiljøet i dag – bortsett fra at det selvsagt finnes.

– Men når jeg treffer eller hilser på noen fra miljøet, har jeg bare lyst til å ta dem med meg hjem og sette dem i skapet. Heldigvis er det mange fra den tida som har klart seg. Men noen er også døde.

– Er du redd for å sprekke igjen?

– Ja. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Men ja. Heldigvis er det ingenting som frister. I dag ser jeg bare konsekvenser. Jeg går på møter, det er medisinen min. Og jeg har lovt meg selv at jeg aldri skal dit igjen.

– Gi litt faen!

Mai Helen forteller at fordelen med å bli eldre, er erfaring. Og evnen til å ikke bry seg om hva andre mener.

– Jeg er fan av Fugelli. Han mente jo det var bortkastet å bruke energi på å bry seg om hva andre tenker eller tror. Det er jeg helt enig i, sier Mai Helen, som også har sluttet å føle skam.

– Jeg vil ikke stå i skammekroken selv om jeg har gjort noen feile valg opp gjennom livet. Det har vi jo alle. Ellers ville vi ikke vært mennesker, sier hun, og legger til:

– Jeg er like bra som alle andre. Det har jeg lært meg. Og det tror jeg på.

– Hva annet har du lært i livet, som du vil bringe videre?

– At man må ta i mot hjelp hvis man sliter. Å endre et liv er en prosess du ikke klarer alene, selv om du i stor grad må gjøre jobben. Så gjelder det å følge magefølelsen. Ikke gjøre noe fordi andre vil eller forventer det, eller fordi det er kult. Så det er budskapet mitt. Stol på deg selv. Gi litt faen. Og våge å be om hjelp!