I Grenoble i 1968 var første gang en skihopper satte nedslag over 100 meter i et OL. Han som gjorde det, var Jan Olaf Roaldset fra Hjelset.

– Det var nesten uunngåelig. Jeg hadde jo start nummer 1, forteller Roaldset.

Helt uunngåelig var det nok ikke. For seinere i konkurransen var det bare tre andre som hoppet over 100 meter, og rekordhoppet holdt til en femteplass etter første omgang.

– Jeg fikk litt dårlige stilkarakterer. Det var typisk den gangen også – hadde man tidlig startnummer, fikk man litt dårligere betalt av dommerne. Jeg ble kanskje litt bortdømt der, sier han 50 år seinere.

Ingen sensasjon

At han hoppet over 100 meter og satte olympisk rekord, ble ikke sett på som noen sensasjon. Heller ikke for hovedpersonen.

– Jeg var faktisk ikke klar over det spesielle med hoppet før for noen år siden. Eller jeg hadde aldri tenkt noe over det. Men Ulrik Opdal hadde en quiz på idrettskretstinget om hvem som var første skihopper over 100 meter i et OL. Da først ble jeg oppmerksom på det. Nede i Grenoble var det ingen som tenkte på det engang. Det var jo absolutt ikke sensasjonelt å hoppe over 100 meter. Hoppbakkene var enten 90-metersbakker eller 70-metersbakker, og vi hoppet mye rundt 100 meter på den tida. I Norge var det flere bakker – blant annet én på Gjøvik, én på Meldal og Skuibakken – hvor vi ofte var over 100 meter, forteller han.

Buss og nattog på veg til OL

Hjelset fikk ikke bare Romsdals første vinterolympier i 1968 – bygda sendte like godt to stykker til de franske alpene. Sammen med Jan Olaf Roaldset dro Ingolf Mork til Grenoble for å forsvare den norske hoppæra.

– Det var jo et veldig til styr i bygda her. Det er jo litt spesielt at vi var to stykker som satte oss på Kristiansund-bussen og reiste til Åndalsnes for å ta nattoget til OL. Og det var utrolig kult å få være med på noe slikt. Og så var vi i tillegg to hjelsetinger da – Ingolf og jeg, forteller han.

Ikke tilfeldig

At Hjelset skulle dyrke fram gode skihoppere, var ikke bare tilfeldig.

– Vi brøt jo gjennom som 15-16-åringer. Det var Ingolf Mork, Hans Jørgen Ness og jeg. Ingolf var jo helt i verdenstoppen og vi fikk mye inspirasjon og presset hverandre på hver trening. Det viktigste for oss var nok foreldrene våre. De var utrolig ivrige og hjalp oss med mye. Og så fikk vi jo hoppbakken her da. Sjøl om den ikke er stor, var det en veldig god treningsbakke. Den var både krevende og fin å hoppe i. Vi kunne uten problem dra derfra, hvor vi hoppet 37 meter, og rett til renn i Skuibakken hvor vi hoppet 100 meter, forteller Roaldset.

Holdt kontakt med Romsdal

Da de to hjelsetingene dro nedover for å delta i OL, hadde de laget en avtale med Romsdals Budstikke om å holde deres lesere oppdatert. Avisa tippet før avreise at Roaldset fikk plass på hopplaget i den store bakken, mens Ingolf Mork fikk være med i begge rennene. Slik gikk det ikke.

– Jeg var heldig som fikk være med i begge rennene i Grenoble. Ingolf ble ikke tatt ut på laget, og fikk dessverre bare treningshopp der nede. Det var jo litt spesielt, men han kom jo som ei kule litt seinere, forteller han.

I militæret med Grini

Fram mot OL hadde Roaldset forberedt seg godt, blant annet med gode treningsforhold og treningskamerater under militærtjenesten i Trondheim.

– Jeg var 21 år og akkurat ferdig med militæret i 1968. Tjenesten var i Trondheim og vi kunne bare ta på oss skia å gå bort i Gråkallen, hvor treningsforholdene var veldig gode. Jeg var der faktisk sammen med Lars Grini, men han dimitterte litt før meg. Ett år seinere konkurrerte vi sammen i Grenoble, forteller Roaldset.

– Et utrolig arrangement

OL ble en opplevelse for livet for Jan Olaf Roaldset. Sjøl om han var der som utøver, fikk han likevel med seg mye annet.

– Det er rart å tenke på at det er 50 år siden. OL er jo et utrolig stort arrangement. Slik var det i 1968 også. Vi bodde i en landsby der det bare foregikk skihopp og langrenn, men vi hadde bil og kjørte for å se på skøyteløpene. Langrennet så vi fra rommet der vi bodde. Men også den gangen var vi i en slags boble – vi var mest opptatt med treningen og det vi skulle gjøre sjøl. Og så husker jeg at vi brukte å spille fotball på en stor parkeringsplass utenfor hotellet – Wirkola var jo helt gal etter fotballen, forteller han.

Skuffet i normalbakken

OL-hoppingen startet med renn i normalbakke. En småskuffet Roaldset havnet på 21. plass under litt uvante forhold for de norske hopperne.

– Vi fikk høre at de hadde saltet tilløpet og allerede i prøveomgangen merket jeg at dette ikke ville bli den store dagen, sa Roaldset til Romsdals Budstikke.

Etter et førstehopp på 73 meter, hoppet han det samme i andre omgang, men da med lavere fart. Andrehoppet var hjelsetingen godt fornøyd med.

– Det var moro å hoppe lenger enn både Wirkola og Raska i andre omgang, sa Roaldset.

Olympisk rekord

Men det var i den store bakken at Roaldset for alvor skulle vise seg fram for det internasjonale hopp-publikummet.

Det hadde vært ustabilt vær hele uka, men da det ble søndag 18. februar, kom godværet tilbake. Da storbakkerennet skulle begynne, hadde 50.000 tilskuere møtt opp for å heie fram sine favoritter.

– Den store bakken lå nesten helt nede i byen, og det var mye vind der nede hele tida. Det var mye utsettelser på treningene, forteller Roaldset.

Og med startnummer 1 skulle hjelsetingen bli historisk.

– Det første hoppet på 100,5 meter er vel det beste hoppet jeg noen gang har hatt, fortalte han til Romsdals Budstikke.

Kunne tatt bronsen

Det ga han en femteplass etter første omgang. Tre andre hoppere – Belousov fra Sovjetunionen, Fujisawa fra Japan og Raska fra Tsjekkoslovakia – hadde alle hoppet over 100 meter. Også treningskameraten fra militæret, Lars Grini, sneik seg foran på resultatlista med sine 99 meter.

– Alle trodde jo at Bjørn Wirkola skulle gjøre det så godt. Han var den store favoritten, men mislyktes totalt i Grenoble, forteller Roaldset.

I andre omgang ble Roaldset litt for ivrig. Med noenlunde klaff ville han fort endt opp med bronsemedalje, men i stedet endte han på en 13. plass.

Alvorlig skade

OL i Grenoble ble de eneste leikene Jan Olaf Roaldset deltok i. Han hadde gode muligheter til å bli tatt ut på hopplaget også til OL i Sapporo i 1972, men det satte en alvorlig skade en stopper for.

– Grenoble-68 ble det eneste OL for min del. Jeg kunne nok kvalifisert meg for OL i 1972, men jeg brakk lårbeinet tvers av i 1971. Jeg kjørte på et gjerde i Gråkallen og det var et komplisert brudd. Da ble det nesten slutt for meg med skihoppingen. Hadde jeg ikke brekt foten, så hadde jeg nok hatt en lengre karriere, forteller han.

Vant mye i 1968

Det er ikke bare OL-året 1968 som Jan Olaf Roaldset husker godt. Mye annet gikk hjelsetingens veg dette året.

– 1968 var på mange måter mitt år – like etter OL vant jeg Svenska Skidspelen i Falun, og jeg var litt uheldig som ikke fikk to NM-gull samme år. På Ørskogfjellet fikk jeg for stor fart og landet helt nede på flata uten muligheter til å stå. Likevel ble jeg nummer fem. JEg husker godt at 3000 tilskuere hadde kavet seg fram til bakken. I storbakke-NM i Skuibakken ble jeg først utropt som vinner 0,3 poeng foran Bjørn Wirkola. Etter omregning endte jeg 0,2 poeng bak og fikk sølvmedaljen, forteller Jan Olaf Roaldset.

Markeres under Framspretten

I morgen markeres det at det er 50 år siden at Hjelset hadde to hoppere med i OL. Den årlige Framspretten, eller Ingolf Morks minnerenn, går av stabelen lørdag 10. februar klokka 12.

– Det blir ingen spesiell markering, men som speaker vil jeg sjølsagt nevne dette, sier tidligere leder og speaker i Opdølsbakken, Øystein Solli.

Han mener hopperne på 1960- og 70-tallet har hatt stor betydning for hoppinga på Hjelset.

– I starten hadde det jo en ekstrem betydning. På slutten av 1960-tallet og på 1970-tallet hoppet alle guttene på ski her. Men vi sliter jo med rekrutteringa som alle andre. Framspretten foregår i K12 og K25-bakkene, og alle er velkomne til å låne ski og prøve seg på skihopping, sier Øystein Solli.