1. Du har skrevet doktorgrad om rehabilitering av langtidssykmeldte, og disputerte nylig på Universitetet i Oslo. Hva er bakgrunnen for avhandlingen din?

– Jeg jobbet på en poliklinikk i Askim tilknyttet rehabiliteringssykehuset Sunnaas fra 2007 da Sunnaas fikk ekstramidler i forbindelse med fornyelsen av Inkluderende arbeidslivsavtalen (IA-avtalen). 420 langtidssykmeldte pasienter henvist fra fastlegene i Østfold ble i 2008-09 registrert i en studiegruppe .Vi skulle hjelpe dem tilbake i arbeidslivet gjennom en bred, tverrfaglig intervensjon, der ergoterapeut, lege, fysioterapeut, klinisk psykolog og sosionom intervjuet, undersøkte og veiledet dem gjennom en hel dag. Man mente at dette var effektivt og kostnadsbesparende, noe som passet politikerne godt. Da IA-avtalen skulle reforhandles kom daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen med nedverdigende uttalelser om at de «late» sykmeldte måtte komme seg opp om morgenen. Det provoserte meg. Det var satt av 2 milliarder kroner til «raskere tilbake»-tiltak. Det ble ikke satt av midler til å kontrollere effekten. Derfor utøvde jeg litt sivil ulydighet og begynte et prosjekt der jeg sammenlignet effekten studiegruppen hadde av intervensjonen med en matchet kontrollgruppe som fikk tradisjonell oppfølging fra helsevesenet. Universitetet godkjente det som et forskningsprosjekt i 2010. Oppfølging var i tre år.

2. Hva fant du ut?

– Ved sammenligning av kontrollgruppen med studiegruppen kom førstnevnte best ut etter tre år. 20 prosent flere fra kontrollgruppa, de som fikk tradisjonell oppfølging, kom i arbeid. Intervensjonen ga ikke mer retur til arbeid. Drøy kost å svelge for byråkratene. Et utvalg fra studiegruppen fikk mer oppfølging, men dem gikk det enda verre med. Så jeg erfarte det jeg ofte har sett som doktor: Jo mer vi gjør, jo mindre hjelper det. Det var ikke forskningsmessig grunnlag for metoden. Intervensjonsmetoden er dokumentert nyttig for behandling av rusmisbrukere, men andre grupper har lite støtte av slik intervensjon. Vi bør revurdere deler av rehabiliteringsarbeidet.

3. Hvordan skal langtidssykmeldte komme seg tilbake i jobb?

– Allmennleger og helsevesenet gir god veiledning til de fleste sykmeldte. De sju prosentene som fortsatt er sykmeldt etter seks måneder bør få veiledning over lengre tid, samt hjelp og tilpasning på arbeidsplassen. Det krever andre holdninger hos NAV og arbeidsgiver.

4. Du var ferdigutdannet i 1971. Hvorfor ville du bli lege?

– Det var resultatet av et ungdommelig, idealistisk og filantropisk ønske om å være folk til nytte. Jeg ønsket å hjelpe, trøste og lindre.

5. Du er delvis pensjonist i dag, men er fortsatt tilknyttet Sunnaas. Hvor har du vært i ditt tidligere yrkesliv?

– Jeg har vært i det offentlige helsevesen i minst 30 år av mitt aktive liv. Jeg har hatt spennende oppgaver som primærlege, veileder, fylkeslege, militærlege i utenlandsoperasjoner. I tillegg har jeg vært fylkesoverlege i det som nå heter NAV, og de siste ti åra har jeg vært på Sunnaas. Jeg har fortsatt forskningstilknytning til Sunnaas. Da har jeg ukependlet fra Molde.

6. Hvilke diagnoser og tilstander har størst sannsynlighet for å bli langtidssykmeldt?

– Flertallet av sykmeldte har muskel-/skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Disse dominerer også blant langtidssykmeldte og uføretrygdede. Det har ikke lyktes å påvise at spesifikke diagnoser i disse store gruppene utgjør en ekstraordinær risiko.

7. Hvilket inntrykk har du av hvordan den friske «mannen i gata» ser på langtidssyke?

– Det er mye uforstand ute og går, godt anført av politikere som kommer med flåsete uttalelser og slenger ut av seg kunnskapsløshet uten å bli stilt til ansvar. Myten om at langtidssykmeldte er late lever fortsatt. De er ikke late. De er syke.

8. Du er 72 år, en relativt høy alder for å ta doktorgrad?

– Jeg vet om en 89-åring også! Det forekommer, men er høyst uvanlig. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe sånt. Jeg stiftet familie tidlig, og har hatt gleden av familieliv og et hektisk arbeidsliv. Til doktorgraden fikk jeg ingen forskningsmidler, så jeg har brukt mine egne private pensjonsmidler. Men jeg har hatt god støtte i universitetsmiljøet og på Sunnaas underveis.

9. Hvorfor er det viktig å få langtidssyke i arbeid?

– Arbeid er en av de viktigste faktorene for å holde oss friske og velfungerende, bevare verdighet og livsglede.

10. Hva gjør du selv for å holde deg frisk?

– Jeg holder fred med familie og omgivelser, spiser og lever sunt, mosjonerer passe mye og har et stort samfunnsengasjement.