Sju år gammel ble Tanja Kristine Holen (24) hentet av barnevernet og plassert i fosterheim på Tingvoll.

– Utrolig takknemlig

– Jeg tror det var livsviktig for meg. Man vet jo aldri hvor robust man er. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde greid å vokse opp under de forholdene som var. Men jeg tror ikke det hadde gått bra. Jeg er utrolig takknemlig for den fosterheimen jeg fikk, sier Holen.

I år har hun igjen vært hos fosterforeldrene og feiret jul, slik hun alltid gjør. Når hun snakker om mamma og pappa er det fosterforeldrene. Da hun flyttet i fosterheim fikk hun ikke bare fosterforeldre, men også ny søskenflokk og nye juletradisjoner.

– Jeg er veldig glad i familien min, så bare jeg får dra heim og være sammen med dem er jula komplett for min del, sier Tanja.

Hun husker enda lukta av pinnekjøtt den første jula i fosterheimen.

– Jeg hadde aldri opplevd pinnekjøtt før, aldri kjent den lukta. Det er fortsatt et veldig sterkt minne, ler hun.

Sjokktilstand

Tanja Holen husker også godt den kvelden barnevernet kom.

– Jeg husker jeg ble tatt med en sein høstkveld. Det var mørkt og jeg ble plutselig hentet av noen voksne og tatt med til et helt nytt sted og til mennesker jeg aldri hadde sett før. Jeg skjønte ingenting. Det er klart at det er veldig tøft for en sjuåring. Men det jeg husker er at jeg ble tatt veldig godt imot, og sjøl om jeg var i en slags sjokktilstand så var jeg ikke redd. Jeg tor kroppen fortalte meg at dette var riktig. Det var trygt.

I ettertid har hun sett hvor stor overgangen var fra det biologiske heimen til fosterheimen.

– Fosterforeldrene mine var for eksempel veldig aktive. De var til stede hele tida og tok meg med på mye. Pratet og samarbeidet. Det hadde nok mye å si for at jeg raskt følte at dette var heimen min.

Sterk lojalitet

I dag føler hun fortsatt en lojalitet til sine biologiske foreldre.

– Som voksen ser jeg at det var høgst nødvendig at jeg fikk en ny heim, sier Tanja. Men den naturgitte lojaliteten til foreldrene var vanskelig i oppveksten.

– Jeg var utrolig glad i mine biologiske foreldre. Sånn er barn. Uansett hvordan oppvekstmiljøet er, så elsker barna sine foreldre. Derfor er det å få en ny heim en veldig tøff prosess. Sjøl om jeg innså hvordan det hadde vært, så var jeg fortsatt veldig glad i de biologiske foreldrene mine. Jeg kunne føle at jeg sviktet dem, og måtte beskytte dem. Har jeg lov til å være glad i fosterforeldre mine? Har jeg lov å ha det bra her? Det var mange vanskelig spørsmål og komplekse tanker å ha for et barn.

Urolig

Heime hos fosterforeldrene var hun trygg, kunne snakke om de vanskelige tingene og være seg sjøl.

– På skolen var det vanskeligere. Å stå som sju-åtteåring og være nødt til å forklare hvorfor du ikke fikk bo hos foreldrene dine, det var veldig vanskelig, sier Tanja. Fortsatt synes hun det er vanskelig å snakke om skolen.

– Der var jeg veldig urolig, og fikk nedsatt karakter i oppførsel og mange meldinger med heim. Ingen, heller ikke fosterforeldrene mine skjønte hvorfor jeg var så rolig heime, og så urolig på skolen. Men svaret er enkelt. Heime hadde jeg trygge rammer, på skolen var det utrygt. Jeg følte skolen stemplet meg som et urolig barn, det var så lett å bare vifte med pekefingeren og si at nå må du sette deg ned å være som alle andre. Og så er man ikke som alle andre. Man har en helt annen bagasje enn de andre, sier Holen.

– Derfor reagerer jeg når noen snakker om fosterbarn som problembarn. Det er aldri barnet som er problemet. Det er de bakenforliggende årsakene som er problemet.

Krevd mye

I dag bor Tanja i Julsundet. Hun har samboer og en datter på tre år. Hun jobber i barnehage og tar utdanning som barnehagelærer. Livet har ordnet seg og ser lyst ut.

– Det har gått bra, men det har krevd mye av meg. Å akseptere den jeg er og forstå at min bakgrunn kan prege meg på godt og vondt. Jeg har nok valgt et yrke ut fra den ballasten jeg har. Jeg vil jobbe med barn, og gjerne med barn som trenger litt ekstra omsorg. Og vi kommer til å ha fosterbarn, smiler hun.

Hun har valgt å stå fram og fortelle sin historie i en liten film laget for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Håpet hennes er at det kan skaffe flere en godt fosterheim.

– Da Fosterhjemstjenesten tok kontakt og spurte om jeg ville være med i filmen, sa jeg ja fordi jeg ønsker å vise hvor stor forskjell dere som fosterforeldre kan gjøre i et barns liv.

– Jeg vil oppfordre andre til å bli fosterforeldre fordi det er det fineste du kan gjøre for et barn som trenger det, forteller Tanja.

– Jeg er utrolig takknemlig sjøl for mine fosterforeldre. Derfor betyr det utrolig mye for meg å være med på denne kampanjen. Det som betyr noe for barn er kjærlighet og omsorg. Den største gaven du kan gi et barn er en trygg heim. Å kunne bidra til at andre også kan få det er mitt største ønske.