Molde by er basert på sin sjøfront. Byen vokste fram rundt Moldeelva mellom storgardene Molde og Reknes, og det meste var basert på handel med trelast til Holland. Så begynte sildeflåten å komme inn til Molde og havna ble viktig for lossing av sild. De første 200 år i byens historie var Moldes sjøfront svært viktig for næringslivet i byen.

Stikkveger

Magnus Trønningsdal er født og oppvokst ved sjøfronten i Molde. Eller i hvert fall så nært sjøen man kunne komme i 1929.

– Jeg er oppvokst i Storgata og det var det nærmeste man kom sjøen før krigen. Det gikk sjølsagt noen stikkveger ned mellom husene, men da måtte du gå samme veg opp igjen som du kom ned. Det var ikke mulig å gå langs sjøen, forteller Trønningsdal.

Turister på Honnørbrygga

Mot slutten av 1800-tallet kom også en annen funksjon enn den tradisjonelle som transportårer. Molde ble turistattraksjon. Molde var en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alleer, men likevel vendte byen ryggen til fjorden på mange måter. Torget var likevel et sted hvor den vanlige mann kunne oppholde seg ved sjøkanten.

– Vi var jo alltid ved Honnørbrygga for å ta imot sjalupper fra turistbåtene. Der lå jo også fisketorget med tak over, men det var jo ikke et sted vi oppholdt oss så mye, forteller han.

Kaia var bakgården

Tidligere var Storgata byens paradegate, og sjøfronten var bakgården. Mange steder ned mot sjøen var stengt av med gjerder, og kaikanten var et sted hvor det skulle utføres arbeid. I leiligheten i Fjordgata har han kommet et hakk nærmere sjøen enn der han vokste opp.

– I bakgården vår hadde Leif Strande et vulkaniseringsverksted. Og ved siden av lå det ei lang sjøbu der man heiste opp varer fra kaia, forteller Trønningsdal.

Leika ved fjorden

Sjøl om framkommeligheten var vanskelig, hindret det ikke barna i sentrum i å komme seg ned mellom husene for å leike ved sjøen.

– Vi leika mye med sjøen, sjøl om det var høg aktivitet der. Sjøfronten var jo for næringslivet, men vi ble aldri jaget bort. En gang falt jeg til og med ut i sjøen. Jeg ble reddet opp igjen av en som het Brekke som jobbet ved Salgslaget.

Men det var også steder der man kunne være nede ved sjøen ute av vegen for arbeidsfolka.

– Vi var mye nede i Alexandraparken for eksempel, forteller han.

Båter tett i tett

Den beste mulighet til å spasere langs sjøfronten i Molde i gamle dager, var da sildebåtene kom inn. Fiskebåtene dannet sin egen brygge utenfor Moldes sjøfront.

– Da lå båtene tett i tett langs hele sjøfronten. Det var så trangt at man kunne spasere fra ett båtdekk til et annet langs hele kaia, forteller han.

Ble roligere langs kaia

Etter krigen måtte Molde gjenreises, og en ny byplan ble laget. Men fortsatt hadde næringslivet førsteretten på byens sjøfront.

– Det var jo da byen begynte å ta form. Sverre Pedersen var arkitekten bak det nye Molde, og etter gjenoppbyggingen ble sjøfronten endret. Det var ikke den samme store aktiviteten etter krigen, men fortsatt var det et sted for å losse varer og ikke et sted den vanlige moldenser skulle ferdes. Fra 1950-tallet og utover vil jeg si at det var heller rolig nede på kaia, forteller Trønningsdal.

Følger hvert spikerslag

I dag bor han i toppen av en av de gamle sjøbodene, og følger interessert med i utviklingen av den nye sjøfronten i Molde. I framtida skal sjøfronten være attraktiv i et bysentrum for beboerne.

– Jeg kan følge hvert eneste spikerslag fra leiligheten, og det er spennende å se at det skjer noe for framtida. Dette var en trygg og fin plass å vokse opp med ingen biltrafikk, og nå skal det jo snart bli akkurat slik igjen, sier han.

– Et stort pluss

Med den nye sjøfronten blir Molde en by som har snudd seg mot fjorden. Nå skal ikke ryggen vende mot fjorden, og dette mener han er bra for byen.

– Det er jo et stort pluss. Man kommer et trinn lenger ned fra Storgata og åpner opp sjøfronten for folket. Beliggenheten her i byen er jo unik, og det bør vi jo utnytte slik at vi har glede av det, forteller han.

Advarer mot dødt sentrum

Likevel advarer Trønningsdal om at sentrum bare skal gjøres om til et sted for kos.

– Jeg tror det må være aktivitet her nede og mulighet til å slippe til biler innimellom. Det må være noe som skjer og ikke bare en koseplass. Jeg tror det er viktig for at sentrum ikke skal dø ut. Jeg har sett at i Ørsta laget man gågate for å få et bilfritt sentrum, der har det blitt mye gråpapir i vinduene, mener Magnus Trønningsdal.

Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.

Magnus Trønningsdal følger spent med på utviklingen av den nye sjøfronten i Molde fra leiligheten i Fjordgata. Foto: ERIK BIRKELAND