Egentlig skulle Molde hatt to parkeringshus nært sentrum. I tre år hadde man planlagt parkeringshus både i Grandfjæra og på Gørvellplassen, men Ola Gjendem, som den gang var bokhandler, hadde helt andre ideer for hvordan byen kunne løse sine trafikkproblemer.

– Jeg mente jo at dette ville være ødeleggende for byen. Alternativene som var foreslått, var for små og la altfor stort beslag på utearealene i byen, forteller Gjendem.

Fra idé til initiativ

Gjendem hadde en idé om at hvis man fikk alt under jorda, ville man løse mange problem for byen.

– Jeg gikk til teknisk sjef i kommunen, Trond Lage Edvardsen, med mine tanker. Der fikk jeg ganske grei beskjed: Det holder ikke bare med en god idé, du må kunne dra den videre. Det må være et initiativ før noe kan skje videre, sa Edvardsen.

Misjonerte i byen

Og Ola Gjendem tok initiativ. I seks måneder gikk han rundt med sine skisser og planer i en plastpose. Hans idé for Molde var alt i tunnel – hele døgnet.

– Jeg gikk rundt i byen med plastposen og snakket med folk og holdt foredrag for foreninger. Ideen var storslått, men fullt gjennomførbar. Det skulle være en gjennomfartsveg fra Grandfjæra til Reknes med avkjørsler til parkering. Bak parkeringsanlegget skulle det bygges ishall og svømmehall som skulle varmeveksles mot hverandre. Byens store kultursal, som seinere ble Bjørnsonhuset, kunne bygges i fjellet bak parkeringsanlegget, og med direkte adgang fra tunnelen. Det var planlagt parkering for Fylkeshusa, hotell Alexandra og eventuelle andre virksomheter som en kommende stadion lengst vest i tunnelen. På denne måten kunne tunnelen brukes hele døgnet, forteller Gjendem.

Dro til Tromsø

For å få mer tyngde med på laget tok Ola Gjendem tidlig kontakt med ingeniørfirmaet Astrup Høyer.

– Jeg ville ha dem ned hit til Molde. De holdt på å avslutte et liknende prosjekt i Tromsø, og den 14. februar kom de til Molde og tok runden i byen, forteller Gjendem.

I byen hadde firmaet, – samt en bokhandler med en idé, møter med både teknisk etat i kommunen, ordfører, Statens vegvesen, avisene og handelsstanden.

– Trond Lage Edvardsen begynte å gå mot parkeringshusplanene på den tida, og ble mer over på mitt lag. Vi ble invitert til Tromsø, og fikk med oss Sparebanken Romsdal som tok kostnadene med turen. Den 27. februar dro vi til Tromsø – samme dag som min far ble begravet. Med på turen var Torfinn Kjersem fra Fellesbanken, Oddbjørn Hals fra Sparebanken Romsdal, Wilhelm Wilkens fra Molde Vekst, ordfører Ragnar Heggdal, Trond Lage Edvardsen og Dagfinn Kleppe fra Molde kommune. Der møtte vi alle de «store» med ordfører i Tromsø, Erlend Rian, i spissen, og jeg husker jeg satt i et møterom med den gjengen der og tenkte at dette er det jeg som har dratt i gang. Folk var jo helt i hundre, forteller han.

«Årets spøk»

Men det var langt fra alle som så det fornuftige i Gjendems planer. Romsdal Folkeblad kalte initiativet for «Årets spøk», og mange var sterkt imot planene.

– Jeg tror mange var redd for at jeg skulle ødelegge for deres planer. Handelsstanden hadde finansiert planene om parkeringshus og så jo en ende på dette, og det var ikke like populært overalt. Noen av byens ingeniører mente fjellet i Molde var altfor dårlig til et slikt prosjekt, og jeg tror ikke det var populært at jeg kom med et utenbys firma som hadde internasjonale eksperter. Men det er ikke sikkert at alle ser tilbake på, og husker dette, på samme måte som jeg gjør, forteller han.

Gjendem ble også innslag i Roserevyen.

– I revyen ble jeg ble sprengt ut av fjellet, men hadde jeg sagt A så måtte jeg jo bare fortsette. For nå rullet det fort av gårde, forteller han.

Flesket til

Etter møtet i Tromsø gikk det utrolig fort med planene.

– Jeg hadde tidlig også hatt kontakt med et ingeniørfirma som het Grøner i Oslo. Da vi kom heim fra Tromsø la vi en plan, og laget et idéfaseprosjekt, forteller Gjendem.

Fase én var befaring med geolog.

– Dr, ing. Olav Torgeir Blindheim ble leid inn, og han gikk overalt og konkluderte med at dette var fullt mulig å få til. Prisoverslaget ble gjort sammen med Grøner i Oslo og den 7. mars bestilte vi forprosjektet.

Sammen med Otto Nøst dro Ola Gjendem til Oslo for å ha møter med Grøner.

– Vi flesket til og satset alt på dette. Kostnadene med prosjekteringen tok Astrup Høyer, men de måtte ha en oppdragsgiver. Det kunne ikke være en bokhandler i Molde, så vi ble enige om å skrive Molde kommune på papiret, forteller Gjendem.

Gikk utrolig fort

Dermed kunne de sette i gang med fase to som var grunnboringer.

– De boret alle mulige steder rundt om i byen, og alt gikk etter planen, forteller Gjendem.

Fase tre skulle være bygging av anlegget, og dette kom i stand fortere enn noen hadde forutsett.

– Husk at jeg fikk denne ideen seint i 1985. Da grunnboringene var ferdig våren 1986, ga Astrup Høyer beskjed om at hvis det var positiv støtte og finansieringene er på plass, kan vi sette i gang rett over ferien. Det gikk så utrolig fort. Dette skulle jo ta månedsvis, kanskje flere år. Nå skulle det plutselig bygges, forteller Gjendem.

Spørsmålet var jo også hvem som skulle finansiere anlegget.

– Utregningene viste at det skulle koste 70 millioner kroner. Det var utrolig mye penger den gangen. Men vi gikk til KLP og de var med på laget, forteller Gjendem.

Ja til barn, nei til stein

Da byggingen kom i gang, var mye av arbeidet gjort for Ola Gjendem. Men det var likevel han som fikk høre misnøyen fra dem som var mot prosjektet.

– Jeg var på sidelinja og hadde ikke mye mer å bidra med. Men jeg fikk en del kjeft, og den perioden husker jeg som et slit. Det kom jo en masse stein ut av fjellet, som kommunen ikke hadde råd til å kjøpe. Det var klager på alle lastebilene som fraktet stein i månedsvis døgnet rundt. Også var det jo alle som bodde oppå det her da. Det ble jo sprengt nesten døgnet rundt også. Jeg husker vi satt i kommunestyremøter og hele salen ristet. Jeg satt for det meste å så i bordet. Det var jo også de i kommunen som mente at dette la til rette for økt bilbruk og skjelte meg ut for å ødelegge bymiljøet, forteller han.

En av konsekvensene av at kommunen måtte finansiere fjerninga av stein, ble at i 1987 måtte Øverland barneskole legges ned. Det medførte store demonstrasjonstog under fanen: Ja til barn, nei til stein.

– Mange mente jo at det var slik at skolen ble nedlagt på grunn av dette, og kanskje stemmer det, sier Gjendem.

Større vyer for framtida

Nå gikk ting veldig fort, men fortsatt var ikke alle planene lagt ferdig.

– Det skjedde ting hele vegen under byggeprosessen. Det var jo ikke bestemt da vi startet hvor tunnelen skulle ut. Jeg hadde planer om en gangtunnel under kirka ut ved Sættemgården, men dette tok man dessverre ikke sjansen på. Jeg tror det hadde knyttet tunnelen enda mer til sentrum enn bare utgangen ved Kirkebakken som var hullet det hele begynte med, forteller han.

Men Ola Gjendems ideer stoppet heller ikke med et ferdig anlegg.

– Jeg hadde vel en ganske vill idé til. Mange mente en ishall under fjellet var helt galskap, men det tok ikke mange år før de gjorde samme i Gjøvik. Men jeg mente også at vi måtte tenke enda lenger inn i framtida. Om noen år ville dette bli for lite og da skyter vi oss enda lengre nedover i fjellet. Da skal teknologien ha kommet så langt, at vi kunne kjøre bilen på en palle så blir den automatisk satt i et system under gjorde uten mennesker involvert, forteller han.

Brukte ideene i andre byer

Da prosjektet sto ferdig i august 1988, var det langt mindre enn den opprinnelige ideen Ola Gjendem hadde for Molde sentrum. Ikke var det tenkt noen gjennomfartstunnel under byen, ingen svømme- eller ishall tilknyttet tunnelen og ingen parkering for Fylkeshusa.

– Det var kun kostnadene det sto på. I tillegg fikk byen dekket sitt behov med Ola-hola. I tillegg var handelsstanden godt fornøyde, forteller Gjendem.

Men ideen om automatisk parkering i fjellet har ennå ikke blitt lansert på nytt.

– Nei, men jeg fikk en telefon fra Grøner i Oslo som brukte mine planer ved en inntauingsstasjon i Oslo. Også i Malmö er det anlegg som bruker det samme opplegget, forteller han.

Tilfluktsrom og byggeboom

Ola-hola løste også et annet problem for gårdeierne og handelsstanden i sentrum.

– Alle bygårdene skulle jo ha et godkjent tilfluktsrom, og det ble en viktig del av parkeringstunnelen. Det var jo en utopi at alle bygårdene skulle få inn ei diger ståldør på noen få dager hvis det ble behov for det. Dette hadde ligget som en klam hånd over byen i alle år. Den vestlige tunnelen i anlegget gjorde at hele trykket på Molde sentrum lettet, forteller Gjendem.

Prosjektet med Ola-hola ga også flere ringvirkninger i området.

– Jeg tør å si at uten fyllmassen som ble hentet ut hadde vi aldri hatt Aker Stadion og Seilet i dag. Dessuten torde mange andre å satse. Plutselig skulle man bygge Fannefjordtunnelen med Bolsøybrua og Tussentunnelen også, sier han.

Men det var flere som var viktige for at prosjektet ble realisert enn bare Ola Gjendem. Uten hjelpen han fikk hos enkelte viktige aktører hadde nok ikke hans idé kommet særlig langt.

– Romsdals Budstikke ble veldig viktige for meg. De tok et tidlig standpunkt og var med på ideen. Redaktør Leif Magne Flemmen satte til og med av en journalist, Torbjørn Dreyer Farstad, til å følge prosjektet. Dessuten var både datidas ordfører Ragnar Heggdal og dagens ordfører Torgeir Dahl sammen Ole Beyer Høstmark viktige for at det hele ble realisert, forteller Ola Gjendem.

Ordføreren

Ragnar Heggdal var ordfører den gangen debatten rundt parkeringshus i Molde pågikk. Han husker mange var imot prosjektet.

– Det var motstand, slik det alltid vil være når det kommer noe nytt. Spesielt var Gørvellplassen et hett tema, men det prosjektet falt relativt tidlig. Mange engasjerte seg, og da politimester Ivar Oftedal gikk ut i avisa og sa at byen trengte 1600 nye parkeringsplasser fikk saka ny fart, forteller han.

Det var mange tøffe valg som måtte tas for å få Ola-hola på plass. Blant annet måtte flere skoler legges ned.

– Ola har jo fått mye skyld for det, men det var jo jeg som hadde den virkelige skylda. Det var en stor endring i kommuneøkonomien på den tida, og både Øverland, Risan og Ødegård skole ble lagt ned. Vi måtte se framover og i ettertid var det riktige beslutninger. Det var den vanlige kampen om hva penger skal brukes til, forteller Heggdal.

Framtidsretta

Da Ola-hola skulle finansieres, var Ragnar Heggdal sentral.

– Vi hadde snakket med alle bankene i Molde, men så kom det et benkeforslag på et generalmøte om å kontakte KLP. Der sa Harald Bastiansen nesten umiddelbart ja til prosjektet, sjøl om vi prøvde å si at det var en viss risiko. Han mente at på lang sikt ville dette lønne seg. Dessverre gikk det ikke rundt økonomisk de første åra med datidas rentenivå, og det ble vel en svart plett på Bastiansens cv, forteller Heggdal som likevel skryter av Ola-holas betydning for byen.

– Sjøl om det var stor debatt, så føler jeg at anlegget var anerkjent straks det ble bygd. I ettertid var det et kjempeflott tiltak for byen, og ikke minst en gullgruve for Molde kommune.

Han mener den framtidsretta tankegangen fra den gangen også bør gjelde i dag.

– Jeg har ikke satt meg så mye inn i saka rundt dagens vegløsning, men det er vel innlysende at en bytunnel bør knyttes til Ola-hola, sier Ragnar Heggdal.

Visjonær standhaftighet

Romsdals Budstikke viet mye spalteplass til saka da den sto på som verst. Datidas ansvarlige redaktør, Leif Magne Flemmen, hyller Ola Gjendems pågangsmot.

– Ola fortjener all mulig honnør for sin visjonære standhaftighet som til slutt gjorde at anlegget ble bygget. Om avisas rolle husker jeg ikke annet enn at vi ga ideen mye spalteplass og oppmerksomhet. Dette var jo et uvanlig stort byutviklingsprosjekt, så det skulle bare mangle. Engasjementet var formidabelt, og ikke rent få mente hele greia var latterlig. Men Ola sto på sitt og fikk til slutt gjennomslag, sier Leif Magne Flemmen.