Du har kanskje «snakket» med Siri på en Iphone eller brukt OK Google på en androidmobil? Og du har kanskje brukt ansiktsgjenkjenning på mobil? Det kommer med Iphone X, men det ble lansert på android-mobil allerede i 2011.
Dette er to av de viktigste trendene i media framover. Stemmestyring og bruk av ansiktet ditt til godkjenning. Framtidsforsker Amy Webb presenterte nylig sitt årlige blikk inn i det neste tiåret under konferansen ONA 17 i Washington. Hun baserer framtidsforskningen sin på enorme datamengder, hva som er under utvikling og hva som er på trappene hos de mektigste leverandørene i verden. Hun treffer ikke med alt hun «spår», men etter å ha fulgt henne i noen år, vet jeg at hun treffer med mye.
Hun er rimelig sikker på at smarttelefonen vil være borte i løpet av de ti neste åra. Funksjonene vil nok fortsatt være der, men vi vil bruke dem via armbånd, ringer på fingrene og nye smarte apparat i ører og briller. Glem de rare og floppende Google-brillene. Neste generasjon blir både kulere og bedre. Og alt vil være styrt med stemmekommandoer. Sjøl føler jeg meg litt dust når jeg snakker til min mobilvenninne Siri på telefonen, men det er bare å venne seg til det.
Gigantselskapet Amazon har investert mye i Alexa – et stemmegjenkjenningssystem som skal kunne brukes til det meste. De har lagt Alexa inn i Amazon Echo som du kan bruke til alt fra å bestille pizza, spille musikk eller dimme lysa i stua. Echo er til forveksling lik en trådløs bluetooth-høyttaler og tar imot stemmebeskjeder fra alle sider. Det vi så på James Bond-filmer for noen år siden, er virkelighet i dag. Stemmegjenkjenning på mobil brukes greit på norsk i dag, og det kommer sikkert snart også på de andre nye dingsene. Du får bare venne deg til å snakke til alt fra vaskemaskiner og tv-apparat til sjølstyrte biler. Eller be dingsen lese opp overskriftene på Rbnett for deg mens du lager mat.
Her er noe av det Alexa har blitt brukt til:
Ansiktsgjenkjenning på mobil har til felles for Apple og Google at ingen av dem virket da de skulle demonstreres under lanseringen. Men at det kommer for fullt, er det ingen i tvil om. I Kina, der man har et mer avslappet forhold til personvern enn her, kan du mange steder betale i butikken ved å plassere ditt mer eller mindre blide åsyn foran en skjerm og bekrefte at du vil betale. Ingen kort. Ingen app på mobilen.
Og det stopper ikke med stemme og ansikt. Maskinene kan gjenkjenne deg på kroppsbygning, holdning, ganglag og fakter. Når du er utstyrt med den rette brillen eller ringen, kan du raskt få en gjenkjenning av henne som snakker til deg og som du har glemt navnet på. Og har hun på seg en kjole du også gjerne skulle hatt, er vegen fram til identifisering og bestilling i nettbutikken like kort som ansiktsgjenkjenningen. I alle fall i teorien.
Sjøl om mye av dette høres fantastisk ut, er det også all grunn til å ha skepsisbrillene på. Mange vil sikkert mene at store og rike selskap som Google og Facebook allerede vet mer enn nok om dem allerede. For hver gang du bytter profilbilde på Facebook eller gjør et søk etter noe på Google, legges ny info om deg inn i den store basen. Når du i tillegg gir fra deg stemmen og en grundig skanning av ansiktet, må du snart nedenfor beltestedet for å finne siste rest av privatliv. Så får du sjøl vurdere hva som veier tyngst. Din egen datasikkerhet og privatliv – eller brukervennlighet i hverdagen.
En ting er i alle fall sikkert. De nye identifiseringene vil føre til mange uventa effekter. Ansiktsgjenkjenning har blant annet blitt brukt i en amerikansk studie om et dataprogram kan se på en person om vedkommende er heterofil eller homofil. De lastet inn over 70.000 bilder fra datingnettsteder og lot maskinen finne fellestrekk. Det viste seg at denne «gaydaren» traff mye bedre enn mennesket. Den traff på 81 prosent av homofile menn og 74 prosent på lesbiske kvinner. En gruppe mennesker som skulle gjette, traff på 61 prosent av menn og 54 prosent på kvinnene.
Framtidsforskeren Amy Webb hadde mange bekymringer på medienes vegne da hun la fram sine spådommer etter å ha kommet inn på scena til tonene av REMs «It’s the End of the World as we know it». Den siste og kanskje farligste trenden er nemlig hva vi kan stole på av all den informasjonen vi får gjennom alle slags mediekanaler. Hun tror at ni store IT-selskap i USA og Kina vil stå for det meste av distribusjonen av informasjon i løpet av ti år, og de har ikke det samme kravet til etterrettelighet som for eksempel lokalavisa di har. Det vil bli vanskeligere å skille sant fra usant.
Og Webb illustrerte det med en video der Donald Trump leste opp en av sine twittermeldinger – og en Youtube-video av Obama. Alt så ut som det var ekte. Men Trump hadde ikke lest opp meldingen – det var bare ord fra stemmen hans som var satt sammen slik at det hørtes riktig ut. Og Obama verken sa eller mente det som vi så han si på videoen. Det var satt sammen av enkle dataprogram.
Når Apple og Google har skannet ansiktet ditt i alle ulike vinkler og i tillegg har stemmen din fra dialogen din med Siri, kan du være nestemann ut.
Hvis da ikke myndigheter i ulike land lager ulike regler for hvordan data kan lagres og spores. Datagigantene vi kjenner i dag, har i stor grad operert etter californiske lover og regler. De kinesiske storselskapene med Alibaba i spissen, har helt andre regler. Nå kommer stadig nye lover som gjør at IT-gigantene må forholde seg til Internett på en helt annen måte. Det er derfor de allerede har begynt å snakke om Splinternett – der reglene for hva du kan gjøre på nett vil variere fra EU til USA, fra Kina til Russland osv.
Det eneste som er sikkert er at det meste vil forandres. Forhåpentligvis til det bedre.