Nok en gang har Barneteateret Vårt laget en fornøyelig, tankevekkende og spenstig forestilling. Det er i grunnen bare å gi seg ende over av pur fortellerglede og skuespillerkunst. H. C. Andersens eventyr fra 1837 ”Den lille Havfrue” har blitt modernisert til vår plastiske verden uten å miste sin opprinnelige sentimentalitet og sjarm.

Det handler altså om den yngste av havkongens seks døtre som etter å ha reddet en prins fra å drukne, drømmer om et liv på land elsket av han. Historien er både rørende, morsom, trist og har stort tolkningsrom. Havfruen inngår for eksempel en kontrakt med havheksa, ikke ulik Faust sin kontrakt med djevelen, om å få menneskelige bein så hun kan leve sitt liv på land. I bytte gir hun ikke sin sjel (siden hun ikke har en), men sin stemme, hennes mest verdifulle eiendel. Dermed blir hun et menneske uten stemme, men hvis prinsen forelsker seg i en annen så vil havfruen bli omdannet til havskum. Det er med andre ord gambling i stort format dette her.

Hvordan så få formidlet denne omfangsrike historien til et publikum som i hovedsak består av unger fra 4 år og oppover? Jo, man tar først to skuespillere av ypperste kaliber (Sofia Knudsen Estifanos og Dagfinn Tutturen), vrir til på dramaturgien slik at de to kan gå inn og ut av rollene sine samtidig som de kommuniserer med publikum og til slutt la en haug med plastikk illudere havet (som kan fungere som en kommentar til vår tids forsøpling). Dermed befinner vi oss med ett på havets bunn.

Det er ikke noe banebrytende med denne metaformen. Det har blitt gjort mange ganger før og spesielt i barneteater. Det fascinerende med denne stilen er at det ofte fungerer så godt, både blant barn og voksne. Det er en leken tilnærming som inviterer til både interaksjon og humor, noe både Estifanos og Tutturen behersker til fingerspissen. Det virker som de trives der ute på scenen (eller havets bunn) og den trivselen smitter over på både små og store i salen.

Dessuten gjør et effektivt lyd og lysdesign satt i scene av henholdsvis Thomas Kongshavn og Jonas PA Fuglseth at vi raskt overføres til de forskjellige lokalitetene, om det nå er nede i det skumle mørket hos heksa eller på ball i prinsens slott. Til dette bidrar også Marianne Strangers fantasifulle scenografi og minimalistiske kostymer.

Form og design hadde imidlertid ikke fungert uten de to på scenen. Estifanos er god som litt sjefete hovedperson som går inn og ut av rollen som havfrue. Tutturen turnerer en hel rad roller som bestemor, heks, søster og prins på en fremragende måte. Han har et komisk talent av de sjeldne.

Sjelden har en så trist historie vært så morsom. Det er imidlertid ikke tut og kjør hele tiden. Alvoret blir også gitt rom noe som gjør historien sterkere. At de greier å fange et kritisk publikum av 4+ er i seg selv et kvalitetstegn.