NEW YORK: En mann i uniform, med hatt og sorte hansker, åpner døra etter at vår gule New York-taxi har svingt opp foran leilighetskomplekset på 69. gate. Videre blir vi geleidet inn i en stor hall, der åtte skjermer overvåker området, og inn i heisen, der en ny uniformskledd, denne gang med hvite hansker, ønsker oss velkommen og spør hvilken etasje vi skal til.
– George Wein, ja, selvfølgelig, sier han og trykker på 27.
Som et kunstgalleri
Det er ingen tvil om at vi har kommet riktig. Den smale gangen er dekorert med et titalls jazzplakater fra Newport, USAs mest kjente jazzfestival, som Wein etablerte i 1954 på Rhode Island, og som seinere ble utvidet med en Folk Festival. Foran oss står døra åpen inn til en leilighet som kan minne om et kunstgalleri. Her er malerier på veggene, skulpturer på bordene, persiske tepper på gulvene, en imponerende samling priser og utmerkelser og en fantastisk utsikt ut over Manhatten, selv på en grå dag som denne.
Deborah Ross, som jobber for Newport-festivalen med kontor hjemme hos ham, følger oss inn til George Wein. 92-åringen, som er dårlig til beins, tar i mot oss i stua, mens gode hjelpere forbereder kveldens middag for medlemmene i IJFO (den internasjonale jazzorganisasjonen).
– Å invitere organisasjonen hit har blitt en tradisjon jeg holder på. Vennskap er viktig. De er mine gode venner, og jeg vil være en god venn selv, sier George Wein, som fortsatt er som en slags sjuende far i huset for organisasjonen. Han har også en ledende posisjon i Newport-festivalen, selv om mye av styre og stell er overlatt til andre.
– Selv har jeg det for travelt med å holde meg i live, sier Wein, som i 2010 grunnla Newport Festivals Foundation for å ta vare på den berømte festivalen.
Molde som Nordens Newport
Fra 1960 ble Bert Sterns dokumentarfilm fra Newport-festivalen i 1958, Jazz on a Summer’s Day, en stor suksess verden rundt og en inspirasjon for mange festivalarrangører.
– Jeg er litt skuffet over den filmen. Jeg produserte hele showet den var filmet fra, og navnet mitt ble ikke nevnt. Det var etter denj eg lærte å beskytte meg selv, og ikke la andre ta kred-en, sier Wein.
Filmen gikk sin seiersgang også i Norge.
– Hvem kan bli Skandinavias Newport, spurte Rolv Wesenlund i en avisartikkel i 1960.
I Molde tok to karer kjent som Kikkan og Pingen i Storyville Jazz Club - for øvrig samme navn som George Weins jazzclub i Boston - utfordringen. De ville lage Nordens Newport i Molde.
– Molde, ja, sier George Wein, etter å ha blitt påminnet historien.
– Jeg var der i 1985. Det jeg husker best, er kronprinsessen. Hun kom og snakket med oss etter konserten, sier Wein og legger til:
– Jeg skulle gjerne reist tilbake. Men jeg orker det ikke lenger å fly med rullestol. Jeg liker best å reise med båt til Europa. Og Molde, det er jo så vakkert, jeg husker jo det. Og Kikkan ja, hvor gammel er han? 86..? Dere må hilse, sier Wein.
Booket Miles Davis til Molde
George Wein spør om Moldejazz har laget et dokumentsenter over historien. Newport jobber med saken, mens Montreal har et enestående arkiv, forteller han.
– Alle festivaler bør ha et dokumentsenter. Newport er min arv, og jeg finner det meningsfullt å la andre ta hånd om alt jeg har brukt livet mitt på, sier Wein.
– Hva inspirerte deg til å starte Newport?
– Jeg drev jo nattklubb på 50-tallet, og alle spilte der, Billie Holliday, Stan Getz, Miles Davis. Hver uke var det en ny attraksjon. Så kom jeg på at jeg ville sette disse sammen, uavhengig av stil, forteller Wein, som også drev produksjonsselskapet Festival Productions fram til 2007.
– Miles i Molde i 1984, ja, da var det nok jeg som booket den. Vi booket nesten alle til Europa på den tida, og kunne ha 20 grupper over samtidig, sier han.
– Spiller du fortsatt piano?
– Det er lite. Jeg hører så dårlig, og kan ikke nyte musikken som før. Med høreapparat blir det ikke en naturlig lyd. Men jeg kan i hvert fall fortsatt ha en konversasjon, sier Wein, som synes det er tøft å bli så gammel.
– Folk sier de vil leve lenge. Men de vet ikke om alt du må gi opp. Ørene, øynene, beina mine, seksualdriften. Noen burde skrive et essay om det. Om hva som virkelig skjer når du blir gammel. Men jeg er ikke redd for å dø, sier Wein.
Elsker jazz
Wein mener jazzfestivalene er viktige som fyrtårn.
– Når det er festival, blir alle opptatt av jazz. Mediene skriver om det, og folk snakker om det. Festivalen er som et rede, der det springer ut ny musikk og nye samarbeid. Jazzfestivalene er heller ikke kommersielle. De er tuftet på idealisme, sier Wein.
– Hva er det ved jazzmusikken som fascinerer deg?
– Jeg har jazzen i kroppen. Det er improvisasjonen, kreativiteten og individualiteten som tiltater meg, sier Wein, før han gir gjestene hver sin signerte biografi. I Moldejazz-sjefens utgave er budskapet klart:
– Ta vare på Molde, skriver Wein.
Vil lage verdens beste jazzfestivaler
Litt lenger vest i jazzmetropolen er president i IJFO, Fritz Thom, i ferd med å avslutte en lang møtedag.
– Én festival kan ikke ha full oversikt eller ha råd til å gjøre store prosjekt eksklusivt. Det går ikke an å drive helt på egen hånd. Derfor forener vi krefter, sier Thom.
Det er over 30 år Thom var med på å etablere organisasjonen.
– Vi ønsket å samle juvelene. De aller sterkeste jazzfestivalene. Det skulle være én festival pr. land. Ideen var å utveksle informasjon, samt å samprodusere. Det er helt vanlig i flere kunstformer, som for eksempel teater eller opera. Så hvorfor ikke mellom jazzfestivaler som har det til felles at de arrangeres om sommeren, og ikke er konkurrenter, sier Thom.
16 medlemmer
Hvilke festivaler som er med har variert noe. Men de tyngste og viktigste festivalene er de samme som for 30 år siden. Og ikke minst, Newport er medlem. George Wein har hele vegen vært viktig for nettverket, også som agent.
– Tar dere opp nye medlemmer?
– Vi er allerede over vår kapasitet. Å ha flere enn 16 medlemmer blir for komplisert, vi skal jo tross alt enes om mye. Det er ikke om å gjøre å bli størst eller dekke flest mulig territorier, sier Thom.
– Det er mange ulike kulturer og personligheter representert – det blir vel diskusjoner?
– Ja. Det er da jeg går inn som fredsmekler, humrer Thom, og legger til:
– Det er klart det blir uenigheter. Her har vi skandinavisk kultur blandet med den sør-europeiske og den amerikanske. Vi er ulikt organisert; festivaler som Moldejazz er statlig støttet, mens i Istanbul er det en privat organisasjon. Flere av festivalene er medlemmer av flere organisasjoner. Noen har sterke meninger og sin egen agenda. Men vi har jo overlevd i over 30 år, sier Thom.
Ble sjøsjuk på fisketur i Molde
Presidenten forteller at IJFO er hans baby – og at han ikke får betalt for jobben.
– Hva forener medlemmene?
– At vi vil lage verdens beste jazzfestivaler, sier Thom.
– Hvordan ville det vært å arrangere jazzfestival i Wien uten IJFO?
– Nesten umulig. I hvert fall veldig vanskelig. Organisasjonen er min viktigste kilde til troverdig informasjon. På oktobermøtet er programmeringen for neste år i fokus, og vi diskuterer artister og bookinger. Det er mange eksempler på kunstnerisk samarbeid. Bare se på Moldejazz og Pori, sier Thom som har vært på Moldejazz to ganger, på åttitallet.
– Vi var ute med båt på fjorden og fisket. Og jeg ble skikkelig sjøsjuk. Ellers husker jeg at det var musikk og jazz overalt. Jeg skulle tatt meg en tur dit igjen.
– Hvordan ser framtida ut for festivalene?
– Trenden er bredere festivaler. Det er bra, da tiltrekker vi oss nytt publikum. Ellers ser vi nye, unge og spennende uttrykk på vei opp og fram, som Snarky Puppy. Det er viktig, for de gamle heltene er døde nå. Men framtida ser lys ut. Bare se på disse menneskene her. De er kreative, idérike og spontane. Å jobbe med dette nettverket er fascinerende og utfordrende, og i stadig endring.
Deler på kostnader
To festivaler har hatt særlig tette samarbeid med Moldejazz; North Sea Festival i Rotterdam, og Pori Jazz Festival i Finland.
– Moldejazz og Pori står overfor de samme utfordringene. Geografisk er vi begge plassert i utkanten av Skandinavia. Det gjør det både mer kostbart og vanskeligere å booke artister, som må ta to fly til små, nordiske byer i stedet for ett til en europeisk storby, sier kunstnerisk ansvarlig Mikkomatti Aro fra Pori. I 2004 samarbeidet Moldejazz og Pori om Stevie Wonder, seinere om Robert Plant. Det har vært en kjent sak at ved å sjekke programmet til Pori, har man fått en pekepinn på hva Molde kan vente seg.
– Det er en stund siden forrige samarbeid?
– Ja, Pori er jo tross alt ganske langt fra Molde. Men vi har lagt inn et felles bud til neste år, sier Aro, uten å ville røpe hvilken artist det er snakk om.
Også Michelle Kuypers, programansvarlig for North Sea, er opptatt av samarbeid med Moldejazz. Et eksempel på et slikt prosjekt i år er Steve Lehmans Sèlèbèyone.
– Noen festivaler programmerer mer progressivt enn andre. Molde er en slik festival, derfor blir det naturlig med samarbeid. Nå ser vi på muligheten til å få til noe rundt Moldejazz sin Artist in Residence, Maria Schneider, neste år, sier Koypers, og legger til:
– Å drive jazzfestival er en nisje. Det er viktig for oss å kunne samles rundt et bord, og både dele informasjon og entusiasme.
Festivalsjef for Istanbul Jazz Festival, som er en del av Istanbul Foundation for Art and Culture (IKSV), og sponset av Garanti Bank i Istanbul, er Pelin Opcin.
Hun var bare 29 år gammel da hun tok over sjefsjobben.
– Hvordan er det å være ung kvinne og lede en jazzfestival i et så urolig land som Tyrkia?
– Når jeg får det spørsmålet der, svarer jeg: Hvilken festival er det som har en kvinnelig leder? Jo, det er Tyrkia. De fleste andre festivaler er drevet av menn, sier Pelin og legger til:
– Vi er nok mer likestilte i Tyrkia enn dere har inntrykk av, i hvert fall i enkelte samfunnslag.
– Landet er preget av konflikter og politisk uro?
– De siste årene har vært vanskelige. Som i fjor, da Istanbul var ett av målene. Men i fjor var vi tilbake til normalen, alle konsertene var utsolgt, sier Opcin, som har hatt mange norske musikere på programmet; som Bugge Wesseltoft, Beady Belle (Beate S. Lech), og Nils Petter Molvær.
– Skal du vise at livet går tilbake til normalen, må du ha kulturelle arrangement. Neste år feirer vi 25-årsjubileum, sier Opcin, og forteller at de to største utfordringene er økonomi og sikkerhet.
– Svak økonomi gir utfordringer fordi vi kjøper inn i ulik valuta. I forhold til sikkerheten - vel, terroraksjoner kan skje overalt. Vi har selvsagt ekstra fokus på sikkerhet, men kan ikke styre det som skjer politisk. Ellers er det vanskelig å gi et positivt inntrykk av landet vårt. Noen artister ønsker ikke å komme,og sier det er fordi de ikke vil støtte regimet, sier Pelin, og legger til:
– Min holdning er at problemer er til for å løses. Vi må tilpasse oss situasjonen. For Tyrkia har et så rikt kulturliv, og vil trenge musikken også i framtida.
