– Vi har vurdert Raudsand og konseptet der objektivt og grundig. Hvis Raudsand hadde vært et godt alternativ, hadde vi vært der for lenge siden. Det ville gledet meg stort å kunne være med å skape industriarbeidsplasser i Romsdal. Det har jeg vært med på tidligere, sier Bjørn Rune Gjelsten, som hittil ikke har uttalt seg om Raudsand-prosjektet.

– Debatten om deponiplanene på Raudsand har pågått lenge. Hvorfor går du ut først nå?

Fjellkvalitet

Økonomi

NOAH tjener 80-90 millioner kr årlig på farlig avfall, prosessert og deponert på Langøya. I tillegg kommer ordinært avfall. Bjørn Rune Gjelsten sier økonomien i driften på Raudsand ikke vil være forsvarlig.

– Vår kundemasse ligger i Sør-Norge og Norden. Distansen gjør at det vil koste cirka 80-100 kroner mer per tonn – og over 50 millioner kroner mer per år – å skipe avfallet til Raudsand enn til Brevik. Det er hele forskjellen på å være konkurransedyktig eller ikke. Her snakker vi ikke om å konkurrere i Norge, men med tyske saltgruver, sier Gjelsten.

Han peker videre på at det ikke er sprengt ut haller for lagring på Raudsand, slik det er i Brevik, og at det vil koste cirka 140 kroner per tonn – tilsvarende over 100 millioner kroner per år – å gjøre det.

Stor investering

Han peker videre på at et slikt anlegg vil kreve en stor investering.

– Skal en bygge et prosessanlegg tilsvarende det vi har, vil det koste fra 700–800 millioner og opp mot en milliard kroner. På Raudsand vil det være med et nytt selskap uten historikk på produksjon og prosessering – og uten kundebase. Vi kjenner innkjøringsproblemene på Langøya da anlegget der var i sin ungdom på 1990-tallet. Det er ikke så enkelt at en kan blåkopiere det vi driver med – og vår erfaring gjennom flere tiår. På Raudsand vil det være en ny aktør som skal bygge et anlegg til nærmere en milliard. Jeg vil se den banken som vil finansiere et slikt anlegg med mer enn 50 prosent fremmedkapital. Noen må her stille opp med en halv milliard kroner i egenkapital til en virksomhet som vi ikke har klart å regne hjem driften på økonomisk, og som ikke har noen historikk, sier Bjørn Rune Gjelsten.

Skiping langs Norskekysten

Han stiller også spørsmål ved å frakte store volum med farlig avfall langs Norskekysten, og karakteriserer det som ikke riktig miljømessig.

– Vi tar i dag store volum med syre fra Kronos Titan i Fredrikstad med lekter. Denne svovelsyren er en avgjørende innsatsfaktor i vår behandlingsprosess. Skulle en skipe det til Raudsand, måtte en bruke tankbåter med en større logistikkostnad. Hustadvika og Stad har vinterstormer som gjør at en kan ha problem med å seile. Kronos Titan har uttalt at det ikke er aktuelt å frakte syre rundt Norskekysten, sier Bjørn Rune Gjelsten.

Miljøutfordring på Raudsand

Bjørn Rune Gjelsten sier den tredje grunnen til at NOAH sa nei til Raudsand, er store eksisterende miljøutfordringer der, med cirka 40.000 tonn miljøfarlig avfall i terrenget. I tillegg er det forurensning i den eksisterende gruven.

– I NOAH er vi skeptisk til å påta oss et slikt ansvar, som vi indirekte ville gjøre som en robust, søkegod bedrift. Det er en betydelig kostnad. Vi snakker ikke om titalls millioner kroner, men mye mer om en skal gjøre denne oppryddingen og sikringen forsvarlig, sier han.

På spørsmål om eksempler på det han mener er feilaktig informasjon Bergmesteren Raudsand har gitt om NOAH, viser han til påstander de kom med til NRK om at NOAHs prosjekt i Brevik vil påføre Oslo og Østlandet betydelige logistikkbelastninger med tusenvis av lastebiler gjennom Oslo.

– Har vært Norge rundt

– Vi har jobbet i sju år med å finne mulige nye deponi, og brukt 120–130 millioner kr på det. Fag har vært viktigste kriterium, og økonomi nest viktigst. Vi har vært Norge rundt, vurdert alle alternativ – også Raudsand – og valgt Brevik, sier Bjørn Rune Gjelsten.

– Forstår du motstanden lokalt mot planene i Brevik?