Jeg skulle egentlig skrive om et helt annet tema i dag. En banksak. Men en hendelse i Oslo sist helg gjorde at jeg endret på skriveplanene.

Jeg hadde lest i ei bok nede på Tjuvholmen og sto på farten til å dra hjem til Molde etter ei helg i Oslo. Utenfor Theatercafeen ble jeg oppmerksom på en fotoshoot som foregikk. Ei flott jente i kort kjole og langt blondt hår poserte for kamera. Ved første øyekast kunne det virke som to venninner tok bilder av hverandre. Men bak dem sto et stylingteam av flere voksne damer. Jenta var flott. Og jeg ble nysgjerrig. Boka jeg hadde lest nede på Tjuvholmen handlet om kropp og utseende. Om presset mange unge jenter kjenner på. Det å være pen, tynn, flink og ha former på de riktige plassene. Hvordan jaget ødelegger livskvaliteten til mange. Hvorfor mange jenter spiller på kropp fordi det selger. I kildearbeidets ånd gikk jeg bort til jentene for å spørre litt. De tok bilder til jentas blogg fortalte de. Den handlet, ikke uventet, om kropp, klær, sminke. Litt sånn Kardashian-style bekreftet både modell og fotograf med et smil. Hm. Jeg kjente skepsisen hogge i meg, men jeg forsøkte å holde en positiv og åpen tone til jentene. Jeg spurte om mål og mening med bloggen. «Likes! Vi gjør det for likes på sosiale media». Fortsatt leende. OK. Fair enough. «Hva tenker dere om at dere er rollemodeller»? Jeg viste dem boka. Deres synspunkt var viktig for meg.

Jeg skulle ha et bokbad med forfatteren og forsøkte å se saken fra ulike vinkler. Stemningen ble litt kjøligere da jeg viste dem boka. Modellen virket litt utilpass og tok på seg ei jakke. Hun sa hun ikke brydde seg så mye om kropp og utseende. Hun gjorde dette for pengene. Hun gav egentlig blaffen.

Jeg takket høflig for innspillene og gikk videre. Hvorfor er det slik at jenter oftere defineres ut fra hvordan vi ser ut og ikke nødvendigvis ut fra hvem vi er? Er dette frigjøring eller er det seksualisering? Hvorfor er det blitt så vanlig å spille på kropp at vi ikke reagerer? Og hva gjør det med selvbildet til den som er på bildene og de som skal fordøye bildet?

Under Bjørnsonfestivalen for noen uker siden hadde jeg avtalt å spise lunsj med forfatter Jan Kjærstad. Han holdt et skrivekurs på Litteraturhuset i Oslo tidligere i år. Jeg var deltager og vi fikk god kontakt. Før lunsjen på Syd hadde jeg lest meg opp på hans siste roman «Berge». Men Jan ville ikke diskutere boka si. Han var mer interessert i bokbadet som ventet meg om noen uker. OK. Bra for meg. Jeg kan sikkert få noen tips på hvordan man bokbader forfattere, tenkte jeg. Jeg er førstereis bokbader. Han er forfatter.

Til sammen har vi sju døtre. Jan fire. Jeg tre. Han ville diskutere selvbilde og selvtillit, hvorfor det virker som jenter har mindre av dette enn gutter, og hvorfor jenter i større grad blir bedømt ut fra utseende. Både av seg selv og andre. Der og da hadde jeg ikke noe godt svar til han, annet enn å dele egne erfaringer. «Du virker som en type som gir litt blaffen i hva folk synes», sa Jan. Og jeg innså at jeg behøvde ei større referansegruppe enn meg selv. Neste kveld hadde jeg fått diskutert både med venninner og døtre. Jeg skrev en lang mail til Jan. Jeg vet ikke om han ble noe klokere, men det fikk meg til å tenke på noe en favorittforfatter, Siri Hustvedt sa; «Hvorfor er det slik at et overtall av menn kun leser mannlige forfattere, mens kvinner leser bøker av begge kjønn»? Objektiviseres kvinner og gjør det vanskelig for oss å oppdage kvinnen og interessere oss for det hun gjør fremfor hvordan hun ser ut?

Hvordan er jeg selv i kommunikasjon og handling med mine egne døtre? Bidrar jeg til å bygge deres selvbilde og øke selvfølelsen deres? I en travel hverdag, greier jeg å støtte og veilede dem for det medmennesket de er, fremfor hvordan de ser ut, prestasjonene de gjør på skole, i idrett eller i livet generelt? Får de lov å spille på følelsesregisteret sitt? Får de lov til å være individualister? Støtter jeg dem når de vil ta andre valg enn det som omgivelsene forventer. Pirker eller maser jeg? Hva gir jeg oppmerksomhet? Det positive eller negative? Hva slags rollemodell er jeg som lever i den samme utseendefokuserte verden som dem?

For hva er egentlig målet vårt? Jakten på den perfekte kropp? Det perfekte liv? Det rynkefrie ansikt? Er det ikke godt nok at vi trives og har det bra fremfor fokus på utseende og prestasjoner? Barna gjør som oss. Om vi syter og klager vi på eget utseende, hvordan kan vi da være gode rollemodeller? Samtidig tror jeg mange unge i dag er langt mer robust og fornuftig til tross for at de eksponeres for mye mer enn tidligere generasjoner.

Jeg synes det er flott at noen unge kvinner er så fri at de kan posere med lite klær utenfor en kafe. Samtidig poengterer forfatteren Kari Løvendahl Mogstad i boka Kroppsklemma at det er det er en hårfin balansekunst mellom seksualisering og frigjøring som lett kan misoppfattes.

Kahnemann og Tversky, to psykologer som vant nobelprisen i økonomi for sin forståelse av hvordan mennesker tenker og beslutter, har funnet at hjernen vår ofte forveksler det den ser mange ganger med det som er sant. Det vil si, hvis hjernen til min tenåringsdatter ser hundre bloggjenter vise fram perfekte, halvnakne kropper daglig, øker sjansen for at hun tror at det er sant. «Sånn bør jeg også se ut for å være bra nok og hel nok».

Når jenta utenfor Theatercafeen velger å posere, virker det kanskje mer riktig enn det å sitte påkledd inne på kafeen og lese Kjærstads siste. Er dette frihet? Kanskje har det mer spor av frigjort kvinnelighet og oppnådd likeverd. Eller kan det kanskje føre henne og alle hennes følgere også vekk fra seg selv og friheten til å elske seg selv slik en faktisk er?

Jeg bare spør...