I hele 2016 og i 2017 har vi i Romsdals Budstikke kunnet lese om gjenreisinga av Molde by etter bombingen under 2. verdenskrig. Vi har også fått historien om hvordan byen ble til, og bakgrunnen for at vi kan feire 275 års jubileum nå i 2017. Takk til RB for mange gode artikler.

Vi lesere har også i mange år hatt gleden av å lese artiklene til «Lia bonden», Knut Ødegård, som på en fortreffelig og humoristisk måte forteller om sin egen oppvekst på Holmarka, og om livet generelt sett fra Holmarka.

Jeg har ikke tenkt å ta opp konkurransen med vår berømte Liabonde, men har etter oppfordring fra en barndomsvenn lyst til å bidra med noen betraktninger og fortellinger om oppvekstvilkår, muligheter og valg vi kunne ta ved å vokse opp i Molde, og spesielt i Fagerlia i tidsepoken etter krigen i 1950- og ut i 1960-årene.

Molde by består av mange bydeler og mange lier. Fagerlia er en av dem, og ligger geografisk midt i byen, nærmere bestemt området ovenfor den lille smale brua i begynnelsen av Moldelivegen i øst, langs Moldeelva helt opp til det lille småbruket til Halsteinsen og Thiis-løypa. Langs Moldelivegen vestover til 5-krysset Amtmann Lethsgt, Fritjof Nansensgt, Moldeliv. og starten på Langmyrvegen. Videre avgrensing vestover mener jeg går ved ca. Sverre Bergs hus i Sollivegen 23.

Andre bydeler og områder i Molde var fra øst og vestover; Aarø, Kviltorp, Øvre Berg, Øvre og Nedre Fuglset, Moldegård, Banehaugen/Bakken, Langmyra, Granlia, Sentrum, Svenskebyen, Moldelia, Sollia, Kringsjå, Trastalia, Røysand/Lillevika, Bjørset, Glomstua, (Kakselia) og Kvam. Noen av disse, de lengst øst og vest tilhørte ikke Molde kommune, men Bolsøy kommune. Bolsøy og Molde ble slått sammen til en kommune i 1963/64.

Nå som jeg er blitt pensjonist må jeg bare innrømme at jeg tenker mer på det som har vært, enn på framtiden. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av hvordan vi hadde det i oppveksten, kontra dagens oppvekstforhold. Skal ikke ta den debatten her og nå. Alt var ikke bedre før som noen hevder. Verden går videre og verden gjør framsteg. Vi som er pensjonister i dag manglet mye av det materialistiske og den velferden man har i dag. Jeg mener likevel vi var privilegerte, og hadde på mange måter en enklere og lettere oppvekst. I dag er det større krav, mange fristelser og flere farer enn vi hadde. Likevel syns jeg dagens ungdom er en flott ungdom.

Jeg gikk mitt første skoleår på Kvam skole siden mitt første hjem lå i Lillevika som da tilhørte Bolsøy kommune. Det jeg husker best fra Lillevika var at jeg måtte gå opp til Småsund sin gård, som lå der Fylkessykehuset ble bygd og kjøpe melk. Jeg hadde med eget melkespann, gikk til fjøset og fikk melk direkte fra kua. Ellers husker jeg at Molde gamlehjem holdt til øverst i Bergveien, i huset som ble kalt Tusen Hjem. Vi barna i nabolaget kom godt overens med de gamle, og jeg husker spesielt en som ble kalt for Katt-Ola.

Vi flyttet til eget hus i Fagerlia i 1953. Huset var et såkalt Bjordalhus som var tilpasset Husbanken og myndighetenes kriterier for å få tillatelse til å bygge. Det var knapphet på materialer og boliger etter krigen. Derfor måtte de fleste hus bygges med to leiligheter eller flere, slik at flest mulig kunne få seg en ny bolig. Bjordalhusene var nøye tilpasset Husbankens norm. Med bra standard etter datiden, men ingen luksus. For oss som kom fra en kjeller i Lillevika til egen bolig i Fagerlia med eget bad og vannklosett var det likevel stor luksus. I Molde er det mange Bjordalhus.

Da vi flyttet inn gikk kyrne og beitet i Dalen, 30 meter fra huset. Hvem som eide de vet jeg ikke, men de tilhørte vel kanskje Moldegård, eller en plass under Moldegård. Vi følte at vi bodde på landet.

Så hva bedrev vi tiden med:

Fagerlia tilhørte sentrum og da ble Elvebakken skole eller Lørva som den også ble kalt, min skole fram til Langmyra skole ble bygd i 1957/58. Vi hadde klasserom i en brakke som gikk fra omtrent der Bjørnsonstatuen står i dag og vestover langs øvre veg. I 1953 og utover da utbyggingen av Fagerlia var på sitt største krydde det av unger, jenter som gutter. I hvert hus som stort sett bestod av 2 leiligheter, var det ikke uvanlig med 6 til 10 unger. Vår kjente kunstner og artist Ole Paus har både sagt og skrevet at i Molde finnes det ikke indianere- bare høvdinger, (jeg tror han mente det godt), men i Fagerlia var det plenty av indianere og noen få høvdinger.

Der Hatleliblokka og Solliblokkene ligger i dag, var vår største cowboymark. Her var det en lang rekke av store grantrær også kalt Granan, som det var lett å bygge granhytter under. Her lekte vi cowboy og indianer. Det kunne til tider gå hardt for seg og det er nesten rart å tenke på at det gikk så bra som det gikk. Om sommeren badet vi mye i Moldeelva.Vi badet i ldammen, Gryta, Stordammen og aller mest i Kveldrodammensom lå der Brua ved Langmyrveien er i dag (ved Kiwi-butikken).

Den gangen var Kveldrodammen oppdemt og ut i fra denne gikk det en rørgate som forsynte Romsdal ullvarefabrikk som lå i Fabrikkvegen med vann til sin produksjon. Jeg husker spesielt vi gutter likte å gå og løpe langs denne rørgaten. Det var spennende og kunne være farlig. Damvokter Fauske som hadde bolig tett på dammen, passet på oss.

Den første brua som ble bygd over dammen og Langmyrvegen var en enkel gangbru av tre, som Asbjørn (Dollan) Holst fikk bygd. Jeg kaller den dag i dag brua for Holstbrua, da jeg ikke vet noe annet offisielt navn. Holst drev kolonialbutikk i Fagerlia og bygde brua for å få kunder fra andre siden av elva.

Den største og mest populære badeplassen for oss barn og for hele byen var nok Hjertøya. I helgene var det kø for å komme med Taxi til Hjertøya som ble ført av Karl Trengereid. Han var forpakter for Moldeholmene, og var lenge fastboende på Hjertøya. På øya var det fint å være. Her var også en fin slette som vi spilte fotball på. På sletta var det også en danseplatt, og av og til var det sommerdans her.