I bankverden blir vi jevnlig kurset og skolert. Noen jobbsamlinger er mer nyttig enn andre. Andre mindre relevant, men greit å ha med seg i sekken av erfaringer. Jeg har hengt i et tau ned fra Seilet for å teste grenser. På gråten av skrekk. Padlet Femunden på tvers i et forrykende tempo. Livredd for ikke å være blant de beste. Analyse av polske klassiske strykeverk på Hadeland. Uten snev av musikalsk bakgrunn. Sløying av fisk i Lofoten. Jobb på fiskefabrikk kommer jeg ikke til å få. Deltatt på kokkekurs i smalahove på Voss. Uten å like sau så godt, egentlig. Syklet Rallarvegen i tre grader og øsregn og danset salsakonkurranse i Tromsø – for å nevne noen.
Heldigvis samles vi også til mer jobbrelevante kompetanseløft. Makroøkonomi, Finansmarkeder, Strategi og nå i det siste; Kommunikasjon og Coaching. Vi kommuniserer jo stort sett hele tida. Men det er klart rom for forbedringer. Spesielt hos meg. Jeg har en anelse hvor mine svake punkt befinner seg.
Lytting. Så lett. Og så forbaska vanskelig. Før første samling er det testing av personligheten. Jeg har sikkert tatt hundre slike tester. De viser det samme. Entusiastisk. Tolerant. Positiv. Ledertype. Men også påtrengende. Overidealistisk. Utålmodig. Ekstrovert. Direkte. Noen ganger for direkte.
Men lyttende da? Hvorfor er det slik at de aller fleste av oss starter å tenke på hva vi sjøl skal si når andre har ordet? Hvorfor evner vi ikke å lytte godt nok til samtalepartneren vår. Til hva som blir sagt. Prøve å forstå. Stille spørsmål og virkelig vise at vi bryr oss om hva den andre forteller?
Det er langt fra første gang jeg er på kommunikasjonskurs. Hver gang føler jeg meg ørlitt klokere. Og bestemmer meg for å anvende lærdommen i større grad. Bli bedre på kommunikasjon. Bli bedre til å lytte. Hver eneste gang greier jeg å holde på prinsippene mine en liten stund. Før personlighet brøyter lærdom på sidelinja og trumfer all god læring. Så er det på’an igjen.
Nå er det ingen nåde. Jeg skal ikke bare høre på. Jeg skal bli en lyttende person. Nivå 1 på kurset handler om indre lytting. Her lar vi oss stadig forstyrre av egne tanker og opplevelser. Vi er mer opptatt av å tenke på situasjoner vi har opplevd eller den gode historien vi har på lager, enn å lytte til det som blir sagt. På nivå 2 går vi inn for fokusert lytting, hvor vi skal høre hva den vi lytter til sier og følge opp med utdjupende og åpne spørsmål. Gjerne med oppfølgingsspørsmål som viser at vi virkelig er til stede for den vi prater med. Interessert. Vi vil få tak i helheten og forstå sammenhengen i det den andre prater om. Det kan være utfordrende å legge egen agenda til side. Da må man hente fram bevissthet og viljestyrke. Enda mer krevende; løfte lyttingen opp til global lytting på nivå 3. Her legger du merke til kroppsspråk, tonefall, stemmebruk, sinnsstemning, energinivå og ord. Du følger ikke bare med på det som sies direkte, men også det som ligger mellom linjene. Vi legger oss sjøl til siden og fokuserer 100 prosent på motparten.
Før medarbeidersamtaler leser jeg meg ofte opp på det å være en god coach. Frisker opp lyttelæringen. Snakker høyt til meg selv om at jeg virkelig skal høre etter. Stille åpne spørsmål. Planene går som regel rett vest etter ei kort stund. Praten tar overhånd. Utålmodigheten kakker meg på skuldra. Så må jeg redde meg inn igjen. Forsøke å fylle rollen som lyttende veileder. Store sko å fylle. Stor rolle å bekle. Man kan vel ikke sitte stum som en østers og lytte hele tida, sier jeg til meg sjøl.
Så blir det jazzfestival og venninnegjengen møtes. Høylytte damer samles i hus, hager, hytter eller kafé. Skravla går, og det prates på inn- og utpust. Vi blir kanskje ikke bedre lyttere av et glass vin eller tre heller, men det er fole artig. Jeg prøver å observere litt. Hvem snakker hele tida? Hvem lytter? Hvem stiller spørsmål? Bryr vi oss om hva hun egentlig sier eller tenker jeg kun på at jeg har ei historie på lur som sikkert er mye bedre, og som vil åpne latterdøra på vidt gap hos de andre jentene? Legger jeg ut i det vide og breie om noe komplett uinteressant? Har jeg sidesamtaler? Hvordan oppfatter de kroppsspråket mitt? Bruker jeg passende ansiktsuttrykk? Følger jeg opp med små støttekommentarer? Er jeg ærlig, åpen og poengterer det dersom jeg er uenig? Hvem vinner kampen om ordet? Og sist men ikke minst; bør det være en kamp om ordet? Når kommuniserer vi egentlig godt med de rundt oss?
Hva om personen du prater med forteller noe totalt uinteressant? Og så skal jeg virkelig sette i gang med den coaching-greia mi? Møter jeg den argeste pratmaker kan jeg jo ende opp med å bli stående til høstmørket faller på. For hva er vel kjedeligere enn å ha samtaler med noen som har enetale og elsker lyden av sin egen stemme? Disse stiller sjelden et eneste spørsmål tilbake.
Hvorfor skal vi egentlig bli bedre lyttere? Er det fordi all kommunikasjon og ledelsesteori sier at det er effektiv ledelse og det bidrar til motiverte folk, tillit, medbestemmelse, engasjement, mindre konflikt og at folk føler seg sett? Det tar jo ofte så mye mer tid. Av og til er samtaler så dørgende kjedelige at det er umulig å la seg engasjere. Man vil bare bort. Men stiller vi oss sjøl spørsmål om hvordan vi skal bli en mer interessant samtalepartner? Er vi nysgjerrige på hverandre? Det er vel nøkkelen her. Nysgjerrigheten er drivkraften i dette og den ligger inni oss i større eller mindre grad. Interessante samtalepartnere greier å vekke denne nysgjerrigheten.
Vi må ta oss på tak for å bli bedre til å lytte.
Og så har du alt som ikke blir sagt. Tabuer og vanskelige tema. De fleste av oss liker jo å snakke om det som er positivt. Det vi har oppnådd, fullført og besteget. Bragder. Hva med ei krevende fortid, gjerninger vi ikke er stolte av, ting vi ikke får til? Alt vi snakker bort, skyver under teppet og som gir oss dårlig samvittighet. Fortielsen. Å by på seg sjøl og løfte fram krevende tema kan gjøre oss til mer interessante samtalepartnere. Være åpen og be om råd fra andre. Det engasjerer og skaper tillit og nærhet. Fortrolighet.
Det å vekke nysgjerrighet kan være en bra strategi for å bli virkelig god til å lytter. Og legger samtalepartneren seg i selen for å bli en spennende diskusjonspartner, kan samtalen bli lærerik og interessant. Kommunikasjon er et felles prosjekt. Høstens mål er å bli en enda bedre lytter. Jeg vet jeg kan greie det. Når alt kommer til alt er vi utstyrt med to ører og en munn. Det er vel for en grunn?
