Er det Jarle? Spørsmålet meldte seg da en gråkledd fyr i ermeløs hettegenser, kortklipt og uten briller slentret inn på scena med gitaren. Bernhoft hadde varsla et mer rocka preg enn de siste åra, og slik ble det, altså inkludert imageskifte bort fra dress, store briller og hanekam.

Med seg hadde han da også trommis Wallumrød og bassist Stavnes fra rockebandet Span, oppløst i 2005. Sammen med Tangen-Svennes, tangenter, heter de nå The Fashion Bruises

Det var mest nye låter Bernhoft presenterte. Det kan være krevende om målet er å skape høg stemning, siden mange i publikum gjerne kommer for å digge låter de kjenner fra før.

Fenget

Jeg likte det jeg hørte. Låtene, der de fleste nye nok blir å høre på albumet varslet til høsten, var et knippe som fenget på hver sine måter: noen funky, noen mer pop-ete, noen stemningsfulle, noen utprega rocka.

Gjennomgående ble de spilt med nerve og snert, ut fra hver sine preg, og med god rytmisk variasjon. Bernhoft er en svært rytmisk bevisst musiker, det har han vist i ulike format, ikke minst i åra som soloartist.

Politisk engasjert

Inniblant nye låter, var noen kjente, deriblant noen Bernhoft fikk publikum med på å synge til, som «Choices», og «We Have a Dream» fra siste EP, «The Morning Comes».

I pakt med mye av rockens tradisjon, har Bernhoft et klart politisk engasjement i flere tekster, et engasjement trigget av det han så da han to år bodde i New York. Antirasistiske «Visceral» er blant dem, dempet, men inderlig framført.

Etter nesten halvannen time, satte de punktum med en funky, ny låt, idet sola gikk ned bak åsen. Men de ble sunget tilbake av publikum, med et refreng fra en av Bernhofts låter. Og ekstabolken var raus, på 20 minutt, med to låter fra «Solidarity Breaks»: stemningsfulle «Space in My Heart» som de bygde opp til et mektig uttrykk. Og til slutt funky og rocka «C’mon talk».

Jeg syns ikke lyden fungerte optimalt, tidvis ble lydbildet litt grøtete. Men alt i alt hadde jeg en flott kveld med Bernhoft og The Fashion Bruises i kveldssola på Museet.

Anmeldt av Marit Heiene

Jarle Bernhoft har en sterk tilstedeværelse på scena. Foto: Erik Birkeland