Siden jeg ble pressesjef i 2010 har jeg vært på to hele konserter på Moldejazz. Det var Morten Qvenild i fjor. Da var det for å sørge for at journalist Joe Woodard fra Downbeat, det «o store» internasjonale jazzmagasinet, fikk det med seg. Og så var det Jason Moran i Domkirka i 2013, sier Hege Gagnat (45).

– Og hvor mange har du vært innom?

– Minst 20 i året.

Stille før stormen

Pressesjefen i Moldejazz de siste årene påberober seg å være rolig og nedpå få dager før festivalstart. Ser sånn ut også, der hun lener seg tilbake i sofaen i Kafe Kurt.

Vi er fire dager unna det store innrykket. Av artister, tilreisende og, de Hege har hovedansvaret for som frivillig på festivalen, bladfykene. Rundt 80 journalister og fotografer er allerede akkreditert. Så kommer ytterligere et 20-talls sigende underveis. Heges jobb er å legge til rette for at pressen får intervjuavtaler, fototillatelser og videotillatelser i boks, og at de har gode arbeidsforhold (noe som også kan innebære for eksempel å dele ut regnponchoer til utenlandske journalister ikledd shorts og t-skjorte.)

Rocka jazzfrivillig

Hege har vært Moldejazz-frivillig siden hun begynte som rådgiver i kulturavdelinga i fylkeskommunen i 2000. Hun begynte som funksjonær i det som da het presse- og informasjonskomiteen. Den ble delt, og Hege ble etterhvert nestleder under pressesjef Torbjørn Haugen. I jubileumsåret 2010 tok hun over skuta, og i 2016 ble hun også styremedlem i Moldejazz.

– Å være frivillig i jazzen gjør at man blir kjent med masse nye folk. Som innflytter er det verdifullt å bli del av Moldejazz-familien, sier Hege, som er fra Flemma i Gjemnes.

– Er det jazzen eller festival-biten som driver deg mest?

– Jeg er egentlig rockejente. Det er det artige med å lage festival som gjør at jeg vil bidra.

– Men liker du jazz?

– Jeg øver meg på det.

– Det er morsomt. Så du ville ikke kastet deg på den svarte løypa?

– Jeg har et par jeg øver meg på å høre lenge på uten å få vondt i ørene. Det er som med mat, du kan ikke si at du ikke liker det før du har prøvd det, sier Hege.

Gåsehudopplevelse

Hun føyer så til at hun har brei musikksmak. Det er den såkalt utfordrende jazzen som er i en årelang tilvenningsfase i ørene.

– Jeg kan bli satt ut av Ola Kvernberg. Og da jeg hørte Hellige natt med Kirsti Huke, NTNU Jazz Ensemble og NTNU Kammerorkester fikk jeg gåsehud. Tårene rant, sier Hege.

Måtte ta plass

Hege er en av 5-600 frivillige. Uten dem, ingen festival. Hege tror at hun har organisatoriske evner som gjør at hun egner seg. Festivalsjef Hans-Olav Solli beskriver henne som raus, inkluderende og morsom. Inntrykket fester seg når Hege forteller om oppveksten i storfamilien i Flemma på 70-tallet. Mora var aleneforsørger, faren var ikke en del av livet hennes. Besteforeldrene og onkelen bodde sammen med dem.

– Det var ingen andre jenter i nærheten. Jeg måtte fint ta plass. Det gjør at man ikke blir pysete. Jeg lekte med gutta, men var også sammen med de yngre barna. Har vel et omsorgsgen som gjør at jeg vil ta vare på dem som virker litt utenfor, sier Hege.

Irritert på forskjellsbehandling

Da hun startet førsteåret på videregående i Kristiansund i 1987 ble et politisk engasjement vekket.

– Jeg irriterte meg over forskjellsbehandlingen og at størrelsen på pengeboka skulle avgjøre hvilke muligheter man får. Jeg var rasende sint på Carl I. Hagen, som hengte ut alenemødre som trygdesnyltere. Det var direkte ufint, og traff meg, sier Hege, som meldte seg inn i AUF, og i år kan feire 30 år som medlem av Arbeiderpartiet.

Hun var vara på Stortinget i 2009-2013, og er innvalgt i kommunestyret i Molde.

Utøya

Rundt 10 ganger var Hege på AUFs sommerleir på Utøya. I 2011 kjente hun mange som dro dit, men som aldri kom tilbake. Da realitetene om hva som skjedde på Utøya begynte å gå opp for henne utover kvelden den 22. juli, reagerte hun med å bli iskald.

– Jeg skubbet tankene vekk og fokuserte på her og nå. Vi måtte oppdatere artistene, få ut informasjon om den avlyste Røyksopp-konserten, og fortelle at festivalen fortsatte videre.

Sørgemarsj

Hege fikk permisjon fra resten av festivalen. Lørdag ble streetparaden erstattet med en sørgemarsj. Jazzlogen plukket ut begravelsesmarsjer fra New Orleans. Nå avdøde Leonel Batiste gjorde sin siste jobb som frontfigur i marsjen.

– Det var helt stille i byen. Stappfullt av mennesker. Men helt stille. Det som gjorde sterkest inntrykk var hvor prega ungdommen i Jazzlogen var. De gråt. Jeg var preget, men rolig. Den store reaksjonen min kom i rosemarsjen mandagen. Da åpnet kranene seg, sier Hege.

– 22. juli vil alltid være en spesiell dato. En merkedag med negativt fortegn. For hele nasjonen, sier hun.

Unntatt arbeidsmiljøloven

Gjennom festivalens sju dager koker det rundt ørene til Hege. Det er helt innafor når hun får fyke rundt, prate med folk, organisere. Hun kunne aldri gjort jobben hvis den handlet om å sitte støkk på et kontor. Men hvor mange timer er det snakk om?

– Gjennom året aner jeg virkelig ikke. Det er evalueringer og planleggingssamlinger. Men fra festivalstart søndag til lørdag starter jeg 8.30 og avslutter rundt midnatt. Det blir 16-timersdager, ja, sier Hege Gagnat.

– Så LOs sommerpatrulje bør ikke komme på besøk?

– He-he. Jeg var faktisk i sommerpatruljen da jeg begynte å jobbe for AUF/LO på Folkets hus i 1993. Det er heldigvis unntak fra arbeidsmiljøloven for frivillig arbeid, paragraf 40, sier Hege.

Tradjazz til å bli glad av

I årets festival gleder Hege seg spesielt til det ferske Magic Mirror-teltet som skal huse barnesatsinga Rabbajazz på dagtid og Tradjazz-programmet på dagtid.

– Tradjazz er vel ikke noe for deg?

– Jo! Alle blir glad av det!

– Hva synes du om at Moldejazz ikke nådde opp i kåringa av landets 11 beste festivaler?

– Programmet til Moldejazz skrytes opp i skyene. Hvis det er totalopplevelsen som spiller inn bør Aftenposten komme hit og se sjøl. Jeg kan ikke huske at de var her i fjor, sier Hege.

– Og du burde jo vite sånt, ikke sant?

– Jo.