Håndarbeid på høyt nivå

Når Hakkebakkeskogen er ryddet bort, har animatør Are Austnes og kollegene igjen beveget seg «sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover». Slik blir det fort nye Amanda-nominasjoner av.

Suksess på suksess Animatør og produksjonsdesidner Are Austnes har jobbet i Qvisten Animation i ti år. De står bak en rekke av de siste årenes kinosuksesser, nå sist «Dyrene i Hakkebakkeskogen» som er på full fart ut i verden. Her forteller han om hvordan han finner trekk ved de originale tegningene som han så tegner. Hos Egner var det blant annet spesielt lang avstand mellom øynene på figurene. Derfor er det det også i Ares/Qvistens tolkning.  Foto: Ragnhild Bakke

Pluss +

Ja, her ligger det litt kroppsdeler strødd rundt, sier Are Austnes og vifter lett med hånda til Emanuel Deperados, «Norges første fremmedarbeider» fra Kjell Aukrusts Flåklypa-univers. Like ved står et guttedukkehode på stake, i ferd med å bli til en liten «skuespiller» i den tredje og siste filmen fra Flåklypa, «Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa».

Håndarbeid En utgave av Emanuel Desperados hånd er under produksjon på dukkemakerverkstedet i andre etasje. 

Vi er på dukkeverkstedet i andre etasje i et tidligere lagerlokale langt ute i Bærum. Are Austnes er produksjonsdesigner i Qvisten Animation, studioet han har jobbet for i ti år. Nå er de igjen samprodusenter med Maipo film. Samtidig er den forrige filmen, «Dyrene i Hakkebakkeskogen» i ferd med å gå sin seiersgang rundt i verden. Med unntak av et par trær fra skogen, er det ikke et spor igjen av filmen i lokalene. Dukker og rekvisitter stilles i sommer ut i Dyreparken i Kristiansand, mens filmen reiser lengre enn som så. Are forteller at den er satt opp i Shanghai. Tidligere denne uka ble den vist i Annecy i Frankrike, på den prestisjetunge animasjonsfilmfestivalen.

– For oppmerksomhetens skyld er dette veldig bra. Om man skal få finansiert noe i utlandet, er det bra å ha dette å vise til. I Norge er den en stor prosentandel som ser filmene, men med så liten befolkning begrenser det seg, forklarer Are.

Amanda-nominert

– «Jul i Flåklypa» tok over 160.000 på kino i Frankrike. Det tror jeg nesten er rekord for en norsk film der, sier Are. Hjemme i Norge ble filmen sett av 900.000 på kino. Det er enormt. Den neste, «Solan og Herfra til Flåklypa» ble sett av 450.000, noe som også er bra i lille Norge. Nå er Reodor og vennene i farta igjen. Innspillinga startet for få uker siden.

– Det er ganske sjeldent å ha fire store dukkefilmer på rad, sier Are, som ikke vet om andre enn et studio i USA som gjør det. Sjøl er han i gang med nye prosjekter for Qvisten.

Favoritt Frimand Pløsen er Ares favorittfigur i Flåklypa-universet. Her ligger han på vent på dukkemakerverkstedet. 

– Mange søknader er inne, men det er hemmelig, sier han, som fort kan være blant de nominerte når Amanda-juryen neste uke offentliggjør hvem som har beste produksjonsdesign. Han ble nominert i kategorien «beste scenografi/produksjonsdesign» for sitt arbeid med begge de to første Flåklypa-filmene, en eventuell ny nominasjon er ikke noe den stillfarne moldenseren tenker stort på.

– Det kommer mest som en overraskelse om de ringer, sier han.

– Men det som er litt morsomt er at når vi fikk nominasjoner for den første Flåklypa-filmen, var det første gang en animasjonsfilm var nominert i det som kalles fagprisene. Før har animasjonsfilmer stort sett blitt nominert i kategorien beste barnefilm.

Han tror endringa skjedde etter at de fikk seg et dukkefilmstudio.

– Her får man se alt håndtverket som ligger bak, hvor mye kunnskap som kreves, sier han.

Figuren Frimand Pløsen skal også være med i denne filmen. Han er for øvrig Austnes favorittfigur i Flåklypa-universet. 

– I en 3d-film eller CGI-film er det mye mer vanskelig å se. Alt blir så abstrakt, der det ligger inne i pc’en. Når man ser inn der man lager 3d, ser det mer ut som et vanlig kontor. Når det er mindre håndfast og man ikke skjønner faget, skal det mer til å bli nominert for det arbeidet man har gjort, mener han.

Dyre dukker

Og apropos håndtverk. På én dukkermakerpult ligger sjølveste Reodor Felgen. Han har de flere varianter av, siden den naturlig nok avfotograferes så mye.

– Genseren hans er håndstrikket på coctailpinner, forteller Are og demonstrer videre hvordan de flytter øyenbrynene opp og ned for å endre uttrykk – og at de bruker ei lita nål til å dreie øyeeplet, ved å stikke den inni et hull midt i pupillen.

Ei dukke kan ta cirka en måned å lage og koster rundt 150.000 å produsere. Noen dukker produseres i utlandet, mens andre blir til på loftet i lagerlokalet.

Mann i miniatyr Are viser hvordan man beveger på øyebrynene for å endre uttrykk. 

Først har han tegnet dukkene, basert på de opprinnelige tegningene, så lages det en «turn around» der figuren tegnes fra alle sider, og der man tegner inn skjelletet. Skjelletet blir så bygget av metall, med ledd, slik at dukkene kan beveges. Så blir skjellettet lagt i ei støpeform der kroppen av silikon blir støpt. Så blir det festet på hår og sydd klær til dukkene som også blir sminket.

Avansert rakettkake

Det er ikke bare dukkene som er avanserte, spesiallagede og svært detaljrike. I tredjefilmen, som har rekordhøye 47 millioner i budsjett, har Qvisten og Are smelt til med det mest avanserte designet i noen av sine produksjoner: En rakett. Denne sinnrike farkosten er det strengt forbudt å ta bilde av, men la oss nevne detaljer som bonderomantisk himmelseng med koffertene sirlig stablet på toppen, telefoner i 80-talls stil, 250 ledlys i panelet. Og ja, så styres den så klart med sykkelstyre.

Det runde rommet er delt opp i «kakestykker» slik at det kan tas fra hverandre som et byggesett. Slik kan flere animatører jobbe på hver sine deler og man kan komme til de ulike delene i alle slags vinkler.

– Det tok kanskje tre måneder å designe og tre måneder å bygge denne, forteller Are. Det er han som produksjonsdesigner som har studert de gamle, ekstremt detaljrike Aukrust-tegninger kommet fram til designet.

Produksjonen av animasjonsfilm er slettes ikke hodeløst. 

Inni et annet rom holder noen medarbeidere på å flikke litt på motoren som skal henge på ene sida av Reodors rakett, LaPollo.

Veiver med vin

Filmene er laget med det såkalte stop motion-metoden. I Norge er Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix den største klassikeren laget på denne måten.

Til en dukkefilm er det cirka 12 bilder per sekund film. I mellom hver «frame», altså hvert bilde som tas, skal øyeepler flyttes litt hit og dit, munner beveges seg og andre kroppsdeler beveges litt. Hvis det trengs, strammes leddene med små umbraconøkler.

Scener og dukker er fordelt på 11 forskjellige «units», avlukker adskilt av svarte gardiner fra gulv til tak i lagerlokalet. I ett avlukke sitter en nyhetsoppleserdukke med en «skjerm» med nyhetslogo fra 80-tallet bak seg.

– Du må ikke komme borti dette kameratet, altså, sier Are. Animatøren som har ansvaret for denne «shoten» i dag er ute til lunsj.

– Mange sier at man må være så tålmodig når man lager dukkefilm, men hver dag er en helt ny shot, med helt annet design og andre utfordringer, påpeker Are.

I et annet avlukke sitter eksentriske Enkefru Engelschøn-Glad i en sofa med vindunkene sine på en veivende armlengdens avstand.

– Her må animatørene være både animatører og skuespillere. Når flere ulike skal gjøre «shots» med enkefrua, er det viktig at de veiver på eksakt samme måte, forklarer han.

Glemte drill

Hver morgen starter med at man ser gjennom de rundt 40 sekundene med film som er laget med film dagen før. Are anslår at hver av de åtte-ni animatørene der nå produserer fire-fem sekunder film per dag.

– En gang hadde en animatør glemt av en drill bak dukkene hele dagene. De ble ikke så veldig glade i postproduction da, smiler Are og geleider lokalavisa videre rundt. Oppe i andre etasje igjen får vi sett litt hva som gjøres nettopp i postproduksjonen. Noen ganger er det bare «blue screen» i bakgrunnen av motivet, slik at det er enkelt for de digitale «håndtverkerne» til å legge til elementer, som omgivelser man umulig kunne laget for hånd - eller andre detaljer. Mens den Ludvig’en vi skimtet på omvisninga bare hadde en metallring rundt halsen, har glassklokka han så klart må ha på månelandingen blitt satt på digitalt etterpå.

– Slik slipper man å ta av ei glassklokke for hver «frame» forklarer Are.

Eget univers

På veggen utenfor kontorene henger den største ukeplanen vi har sett. Her står det hva som skal filmes i de ulike «unit» til en hver tid, hvilke dukker som trengs og annet.

Timeplan for viderekomne Her planlegges alt, hvilke dukker som skal i ilden hvor til en hver tid. 

– Her er det ikke noe digitalt. Jeg tror dukkefilmskapere bare er skrudd sammen sånn, smiler Are.

I ei tid, da 3d gjorde sitt inntog, var dukkefilmtradisjonen litt nede i en bølgedal.

– Men det vi ser nå er en motreaksjon på all digitaliseringa. Det morsomme er at dukkefilmen før 3D så mer ut som 3D. Man perfeksjonerte mer. Nå vil man heller at ting skal se mer håndlaga ut, forteller han. Dukkefilmskaperne ville skape et eget univers og har kun sett på tegningene til Aukrust, ikke på gamle filmer.

– Det er et nostalgisk materiale som de fleste har et forhold til. Det vil alltid være forskjellige meninger, men stort sett har vi fått positive tilbakemeldinger på figurene, sier Are. Han forteller likevel at det tok litt tid før for familien Egner ble vant til Qvisten og altså da Ares tolkning av Petter Piggsvin, som var litt skumlere enn Egners søtere variant.

– Familiene skal godkjenne alt, men stort sett går det bra, sier Are.

– Hvem er favorittfiguren din i disse filmene?

– Frimand Pløsen i Flåklypa. Han er en empatisk skurk. Han er ikke en slem type, bare veldig frustrert. Og så er det det reven i Hakkebakkeskogen. Begge er karakterer som er i grenseland mellom snill og skurk. De er spennende, og kanskje dem som er lettest å identifisere seg med også.

– Hva kan toppe dette?

– Av filmprosjekt i Norge er det nok ingenting som kan toppe denne tredjefilmen fra Flåklypa, sier Are om den dyreste dukkefilmen i Norge så langt. Men man kan derimot ha co-produksjon med Frankrike eller Tyskland, der det er mer penger i omløp.

– Med høyere budsjett kan man lage en enda større film. Dét kunne ha toppet det.

– Er dette det største karrieremessige for deg så langt?

– Ja, det er egentlig det. Det er ikke så ofte man får får designe en rakett i Aukrust-stil, smiler han.

– Det er morsomt se håndverket og innsatsen som blir lagt ned i det designet man har gjort. Her legger folk hele sjela si i å bygge det opp.

Mann i miniatyr Are viser hvordan man beveger på øyebrynene for å endre uttrykk. 

Timeplan for viderekomne Her planlegges alt, hvilke dukker som skal i ilden hvor til en hver tid. 

Favoritt Frimand Pløsen er Ares favorittfigur i Flåklypa-universet. Her ligger han på vent på dukkemakerverkstedet. 

Håndarbeid En utgave av Emanuel Desperados hånd er under produksjon på dukkemakerverkstedet i andre etasje. 

Figuren Frimand Pløsen skal også være med i denne filmen. Han er for øvrig Austnes favorittfigur i Flåklypa-universet. 

Produksjonen av animasjonsfilm er slettes ikke hodeløst.