Fredag var jeg på tidenes første utekonserter på Retiro. Et vellykket arrangement på mange måter. Området ga en fin ramme til arrangementet, med nærhet til strand, fjord og fjell, og et naturlig gressvoll-amfi til publikum. Det var en nydelig kveld, med femten-seksten grader, lettskyet og vindstille. Det var en sceneløsning som fungerte, og overraskende god lydkvalitet. Og ikke minst, det var artister som leverte varene. – For en fantastisk plass, sa Morten Abel. Det er ikke vanskelig å være enig i det.

Likevel, det mange var opptatt av, var: Hvor er folk? Med 690 publikummere fredag og 480 lørdag var det langt under forventning, fra arrangøren, men også fra publikum sin side. Retiro er et sted som krever atskillig flere mennesker hvis det skal føles intimt. Det ble unektelig noe glissent både i amfiet og ikke minst foran scena, med konsertgjengere som helst ville sitte i god avstand høyt oppe på vollen. Var det for dårlig markedsført? Var billettprisen på nesten 600 kroner for mye å be om? Var folk på BMW-treff og konserter i Bud? Kanskje bortreist i pinsehelga? Opptatt med andre ting, som å se Champions League-finalen? Eller, var de rett og slett bare hjemme denne fine junikvelden – og lot være å gå på konsert?

Årsakene kan man selvsagt spekulere i, og det finnes kanskje flere. Men den mest åpenbare grunnen til at ikke flere tok turen til Retiro fredag og lørdag er at arrangementet ikke fristet nok. Særlig lørdag bommet arrangøren med bookingen. Dina Misund og Kari Bremnes er uten tvil dyktige artister, men for smale til å trekke flere tusen til Retiro. Beliggenhet er alt, heter det i eiendomsmeglerbransjen. I festivalverdenen er beliggenhet fint, men booking er viktigst.

I ettertid har jeg registrert at noen mener flere burde ha kommet. Som i en slags solidaritet med arrangøren. Men det er ingen oppmøteplikt på konsert, verken på etablerte eller nye festivaler. Eller på fotballkamper, teater- eller kinoforestillinger, for den saks skyld. I dag er det stor konkurranse om folks tid og penger. Og vi bestemmer selvsagt selv hvordan vi skal prioritere. I tillegg har vi blitt kresne. Vi er godt vant med verdensstjerner på besøk, et rikt kulturtilbud og fotballspill i norgestoppen. Som til og med kan hevde seg utover landegrensene. Og finner vi ikke det vi vil ha her, er flere og enda større konserter og fotballopplevelser bare timers flytur unna.

At noen tør å satse, og sette ideer ut i livet, er prisverdig. Vi trenger slike på alle områder i samfunnet. Men det er utfordrende og det tar tid å bygge opp noe nytt. Det gjelder ikke minst i den tøffe og konkurranseutsatte festivalbransjen, som er et helt fag å sette seg inn i. Jugendfest i Ålesund ble ikke til på et halvt år. Det tok nærmere ti.

Sett med festivaløyne blir sommeren 2017 ekstra spennende, med to nye aktører i Rabalderfestivalen og Skyhøyt. I tillegg har vi de etablerte aktørene, som Moldejazz og Raumarock, samt de ulike rundt i distriktet, som Midsundfestivalen og Nesset Musikkfest. Trolig så mange tilbud at du kan dra på konserter hver eneste helg sommeren igjennom. Før det hele avsluttes med nok en nykommer, Hjertøyfestivalen i september. Samtidig ser vi at noen sliter. Byfesten i Kristiansund melder at de tar et hvileår på grunn av for liten publikumsoppslutning og utfordringer på sponsorsida. Det spøker også for Skjærvafest, som gikk med underskudd i fjor. Arrangøren forteller at nå er sparekontoen tom.

Etter helga har Skyhøyt gjort seg noen verdifulle erfaringer. Vi får håpe den nye aktøren har stayerevne til å fortsette satsingen. Så blir det opp til publikum hvem som skal ha livets rett. Men ingen skal ha dårlig samvittighet for ikke å gå på konsert. Det er faktisk helt frivillig.