– Jeg var nesten to år da jeg kom til Norge, forteller Veronica, lettere henslengt i en stol i vinterhagen hjemme, mellom mammaen og pappaen som fikk adoptere henne for ti år siden – og lettere trøtt etter ei natt i telt sammen med 4H. Foreldrene forteller at Veronica gjennom årene har stilt en masse spørsmål.

– Hvordan ser det ut der jeg kommer fra? Hvordan hadde livet vært om jeg ikke ble adoptert? Hvordan har fosterforeldrene mine og de biologiske foreldrene mine det? Er blant mange spørsmål som har vært stilt, særlig om kveldene.

Lagt i en kurv

For to-tre år siden, under en reise til Thailand, begynte familien å planlegge en reise tilbake til Kina.

– Det viktigste med turen var å reise til Nanchong, byen der Veronica kommer fra, forteller mamma Sølvi. Det er en «liten» by med «bare» sju millioner innbyggere. Her ble Veronica trolig født, for siden å bli lagt i i en kurv i Beihu Lake Park, bare rundt to måneder gammel.

– Det er ofte slik at et familiemedlem ligger gjemt et sted i nærheten og følger med helt til barnet de tenker de ikke kan ta vare på blir funnet, forteller Sølvi. Dette gjerne på et sted det vanker mye mennesker og i nærheten av et barnehjem som kan ta imot det. Og nettopp det hendte. En eldre mann fant den lille jenta, like ved inngangen til parken, rett ved stien som gikk langs elva. Han fikk henne levert til Nanchong Social Welfare Institute no, 1, som er barnehjemmet i Nanchong. Da politiet og myndighetene ikke lyktes i å spore opp noen familie, flyttet hun bare to dager senere hjem til fostermor og fosterfar som ble hennes nye hjem det neste halvannet året.

Sterkt møte

Og at de også både skulle få besøke barnehjemmet og møte fosterforeldrene var en stor bonus på turen.

– Vi visste ikke før vi kom til Kina om vi fikk besøke barnehjemmet. Og ikke før den dagen vi dro dit, fikk vi vite at fostermoren også ville komme dit å møte oss. Vi visste ikke en gang om fosterforeldrene var i live, forteller Sølvi.

Jan Arve forteller fra det som virkelig brant seg fast i minnet.

– Vi hadde kommet inn i innkjørselen foran barehjemmet, der sto en representant for barnehjemmet sammen med fostermor. Vi rakk ikke en gang reagere før Veronica sprang ut og kasta seg rundt halsen på henne. Det var veldig spesielt, forteller han.

– Hva tenkte du da du så henne da, Veronica?

– Jeg tenkte bare der er mamma, smiler 12-åringen.

– Du og tante Therese gråt mer enn meg, erter Veronica og smiler det smilet som fosterforeldrene så lett hadde kjent igjen ti år etter, sjøl om den lille runde jenta de hadde tatt vare på i to år hadde blitt tynn – og også ganske lang til å komme fra Kina.

– Ja, det ble mye følelser, smiler Sølvi. Familien hadde med seg Veronicas tante, onkel og to fettere på den store opplevelsesreisa.

– Det var stort både for oss voksne å få dele dette og for Veronica å ha med noen jevnaldrende, sier Jan Arve.

Invitert hjem

Foreldrene spurte under møtet på barnehjemmet om de kunne få se hjemmet der Veronica hadde bodd, og da inviterte fostermor alle sammen hjem til seg – hvor også fosterfar ventet spent på å få se henne igjen.

– Veronica var både deres første fosterbarn, fosterbarnet som hadde bodd der lengst, og det første fosterbarnet som ble adoptert bort. så det var ikke tvil om at det var spesielt for dem også, forteller Jan Arve og legger til at hun også er det første fosterbarnet som har kommet tilbake.

Fostermor satt på i bilen deres på den 15 minutter lange bilturen til leiligheten.

– Og hun satt og holdt rundt Veronica og strøk henne på kinnet hele tiden. Det var ikke noe påtatt, sier Jan Arve.

Der hjemme, i en blokkleilighet, var fosterpappaen og fosterbestemora. Hun husket Veronica godt, ifølge Sølvi.

– Og så fikk vi eplebiter og banan, akkurat som jeg spiste da jeg bodde der, smiler Veronica.

«Kjendiser» i Kina

Dagen etter besøket hjemme hos fosterforeldrene, besøkte de parken som har en spesiell plass i Veronicas livshistorie.

– En flott park med karuseller, store gullfisker og båter, forteller Sølvi.

– Vi vet ikke akkurat hvor hun ble funnet der, men sånn cirka området, sier Jan Arve.

– Disse to dagene i hjembyen var virkelig den største opplevelsen av alt, legger han til.

Og det skortet ikke på opplevelser ellers, for et reisefølget som vakte stor oppsikt.

– Fetterne, Martin og Henrik, fikk virkelig kjenne på hvordan det er å være kjendiser, ler Jan Arve. Mange pekte eller kom bort og ville ta «selfie».

– I Beijing var det ikke sånn, men i Nanchong og Chengdu var det mange som ikke hadde sett hvite før, forteller Sølvi.

Opplevelser i kø

– Mange kinsere kom bort til meg og spurte om å få ta bilde med de andre, ler Veronica, som synes det var litt rart å plutselig være på steder der det var hun som gikk i ett med mengden, der det var hun som var jevnhøg med folk de passerte.

– Her hjemme blir jeg ganske lav, vettu, smiler hun, som tidlig måtte få gaidene til å lære henne å si «Jeg snakker ikke kinesisk» når alle tok kontakt og lurte på hva hun gjorde sammen med de som så helt annerledes ut.

Utover «kjendistilværelsen» sto opplevelsene sto i kø for de to familiene, med tur til den kinesiske mur, Den himmelske freds plass, pandapark, og etterhvert hadde de også solid ekspertise i å spise med pinner. Og å spise en del nytt og spennende.

– Fritert kaninhode, nevner Jan Arve. Det var overraskende godt og smakte som mørt pinnekjøtt, ifølge han.

– Har dere inntrykk av at det er vanlig for adoptivfamilier å ta en slik tilbakereise?

– Mange tenker å gjøre det eller legger til rette for at barna kan gjøre det når de blir eldre. Og vi har tenkt lenge på hvor gammel hun skal bli før vi tar tilbakereise, sier Sølvi.

– Når du er 16- 20 er du kanskje i stand til å ta innover deg mer, men når du er 12 er du fortsatt litt mer imulsiv og uredd. Vi hadde for eksempel aldri fått dette spontane møtet med fostermora om hun var eldre, fastslår hun.

Nå har de mulighet til å holde kontakt med fostermoren via Kinas «Facebook», WeChat og Veronica håper de kan sende et bilde av henne med bunad nedover til Nanchong snart.

Noen spørsmål ubesvart

Noen uker etter hjemkomst sitter opplevelsene fortsatt sterkt i.

– Det har vært vanskelig å ta innover seg hva vi har vært med på. Vi fikk så utrolig mye mer ut av besøket enn vi hadde turt å håpe på, sier Sølvi rørt. Jan Arve roser de fantastiske gaidene som på kort tid nærmest ble som familiemedlemmer.

– De hadde satt seg godt inn i historien til hvorfor vi reiste nedover, sier han.

Barna/ungdommene hadde i oppgave å skrive ei side hver dag om opplevelsene sine.

– Det er mye å ta med seg videre i livet, både når det gjelder skolearbeid og ellers, mener Jan Arve.

Men alle svar til de mange spørsmålene som har kommet i seine kveldstimer, er ikke funnet – og vil trolig aldri bli det.

– De biologiske foreldrene kommer vi nok aldri til å finne, fastslår Sølvi.

– Vi kan jo sjekke DNA, foreslår 12-åringen. Mamma Sølvi smiler til jenta si.

– Skal de sjekke det på alle i Kina, har de en jobb å gjøre, sier hun.

Kina-flagg på bursdagen

Familien har allerede tenkt at de skal tilbake til Veronicas første hjemland igjen. I mellomtida kan det tenkes at nye spørsmål dukker opp om livet og landet der borte.

Jan Arve forteller at de har vært åpne hele veien, alltid flagget med det kinesiske flagget når den lille jenta med det spesielle smilet som kom til dem via en kurv i en park, et barnehjem og et par snille mennesker i en blokkleilighet i Nanchong, fyller år.

– Vi har alltid vært opptatt av at hun skal vite hvor hun kommer fra.