De har ikke gått mer enn en time siden Guri Anne Hansen, opprinnelig fra Trondheim, kom hjem til Isfjorden og en velkomstseremoni med kake, blomster og vin.
Nå sitter hun i sofaen for å fortelle Romsdals Budstikke om de dramatiske dagene hun akkurat har lagt bak seg.
– Jeg er både fly forbanna og samtidig veldig glad for at jeg sitter her. Hadde jeg ikke gjort som jeg gjorde, hadde jeg ikke sittet her, sier hun. Det har gjort inntrykk at flere av dem hun møtte på turen og hadde drukket te med, har omkommet de siste dagene.
– Mest sannsynlig er det flere av dem som har omkommet grunnet oksygenmangel, tror hun.
Kvartfull flaske
Dramaet på egen ekspedisjon starta på dag to.
– Da kunne vi gå fra camp 2 til 3, fra 6500 moh. til 7300 moh. Jeg hadde ikke brukt oksygen før på turen og skulle nå få prøve. Da oppdaget sherpaen at det bare var en firedel av mengden det skal være. Det ble radiokommunikasjon med shirdaren, som lederen av en nepalsk ekspedisjon kalles. Og ti minutt etter hadde jeg ei ny flaske, forteller Guri Anne.
Da de skal reise fra Camp 3 halv fem om morgenen skjer akkurat det samme. Guri Annes flaske er under halvfull.
– Her skal vi altså gå fra 7300 moh. til 8000 moh. Det er kalt dødssonen. Det er bare 30 prosent oksygen i lufta og vanlige folk er avhengige av oksygen for å bevege seg der oppe. Jeg nekter å gå videre før jeg får ei ny flaske, forteller hun. Det er kuling i fjellet og blåser opp til 40 knop vind. Forfrysningsfaren er enorm. De får nye flasker, deriblant nok ei halvfull, og tar sjansen før de går løs på en ti timer lang og krevende tur opp til 8000 meter. Hun som Guri Anne går med har på denne strekninga fått ei flaske som ikke er i orden.
– Hun fikk krampeanfall seinere på kvelden på grunn av dette. Dette var ganske dramatisk i seg sjøl, forteller Guri Anne.
Snudde
– På camp 4 hadde vi totalt 16 flasker. Fem til hver av oss som gikk og tre hver til sherpaene, forteller Guri Anne. Det viste seg at flere ikke var som de skulle være.
Den erfarne shirdaren mente over sambandet at de skulle fortsette, at det var nok, men Guri Anne sa blankt nei.
Morgenen etter så de med selvsyn at kun åtte av de 16 flaskene var godkjent for toppstøt.
– Vi hadde nok oksygen for kun én person og en sherpa, sier Guri Anne.
I tillegg var vinden for sterk, flere fikk store forfrysninger den natta og mistet både fingre og tær. Den andre deltakeren prøvde seg på å nå toppen (snudde siden på 8300 moh.), mens Guri Anne gikk ned igjen.
Spekulerer
Oksygen er kostbart. Guri Anne forteller at man betaler 500 dollar for ei flaske.
– Men hva kan ha skjedd?
– Det blir bare spekulasjoner. Shirdaren mener det har vært tyveri av oksygen. De ligger faktisk ubevoktet i fem dager. Han sa også at alle flaskene ble sjekka før vi forlot Basecamp, men jeg nekter tro at 11 av 20 flasker kan feile på vegen opp mot ulike camper.
– Men tyverier skjer?
– Ja, det har skjedd før, og når jeg ser hvor desperate mange er til å komme seg til toppen, så begynner man lure ...
– Vil dette få etterspill? Hva kan du gjøre?
– Det er ikke så mye jeg kan gjøre, men jeg skal sende mine opplevelser skriftlig til shirdraren, så får jeg håper han tar det videre i Nepal. Det er for ille om folk skal dø om man ikke har et system for å ivareta oksygenet, sier hun og legger til at amerikanske selskap har et eget system for å forhindre tyveri av oksygen.
– Får selskapet eller sherpaene belønning om man når toppen?
– Slik jeg har valgt å gjøre det, får sherpaen 1000 dollar enten man når toppen eller ikke. Det får de på forhånd, slik at det ikke skal bli noe pushing av grenser, forteller Guri Anne.
– Jeg har sagt at min og deres sikkerhet er viktigst, at også de skal komme hjem til familiene sine uten skader. Da ble de veldig glade, forteller hun, som på veg ned mot Basecamp fikk tomler opp for beslutningen om å snu.
Ryktene hadde kommet henne i forvegen.
– Og da tenker jeg, hjelpe meg, hva er det disse sherpaene opplever ellers, sier hun alvorlig.
– Målsettingen mi hele vegen har vært å ikke sette verken meg sjøl eller andre i fare. Sikkerhetsfokuset mitt viket jeg ikke en tomme på – og er glad for det nå. Hadde jeg ikke sjekka, hadde jeg nok ikke sittet her.
Dramatisk sist
Guri Anne hadde også i 2015 hadde dramatiske dager i Nepal, da det store jordskjelvet rammet. Da hadde hun drømt om å bestige verdens høyeste fjell i 11 år og var i gang med trekkinga opp mot ekspedisjonsstart da skjelvet rammet.
– Så det går mot et tredje forsøk?
– Allerede på veg ned fra Camp 4 begynte jeg å tenke på neste tur. Jeg har nå vært gjennom alle faser og har en ballast i å ha mestret dem, men neste gang skal jeg opp fra Tibet-siden. Det er mye sikrere og enklere, sier hun, bare fem dager etter å ha tatt den kjedelige, men riktige avgjørelsen om å snu. Og det å være i rekordhøye 8.000 var en opplevelse i seg sjøl.
– Det var mestringsfølelse å få være på 8000 meter og kjenne at kroppen var i knallform og hodet på plass.