– Vi gikk ut med nyheten søndag kveld. Etter det ... jeg kan faktisk ikke huske at jeg har hatt en mer hektisk uke noen gang, sier June Holm. Tomrefjord-kvinna er blitt landskjent etter at hun sto fram med sin historie om voldtekt. Nå vil hun bruke den historien til å hjelpe andre voldtektsutsatte.

– Fått stor respons?

– Helt overveldende. Både fra folk som har opplevd dette sjøl, men også støtteerklæringer. Konkret har vi også fått inn 220.000 kroner i støtte – fra private og bedrifter som synes det er viktig det vi nå gjør. Mye av uka har også gått til intervju. På TV2, NRK, i de fleste store avisene – og i dag har Andrea og jeg hatt innspilling med God kveld Norge. Fortalt om hva vi har betydd for hverandre – og at vi tar engasjementet et sted videre nå. Vi er bestevenner og samboere - og for meg ble hun den som forsto fullt og helt.

– Noe som har overrasket deg?

– Vi hadde ikke venta at det skulle ta av så fort. Og så tenkte vi nok at de fleste som tok kontakt ville være jenter på vår egen alder. Men det har ringt fedre, mødre, eldre kvinner som har vært utsatt for voldtekt, jenter på vår alder – og også en del yngre. Noen vil fortelle historien sin, andre vil ha råd, og spør hva vi kan tilby.

– Og hva vil dere tilby?

– Etter hvert mye. Mange former for terapi; f.eks utendørsaktiviteter, enkeltsamtaler og inspirasjonskvelder.

– Men blir dette et tilbud særlig for de som bor i østlandsområdet?

– Nei, absolutt ikke. Planen er å lage nettverk over hele landet. Dette er jo ikke et problem bare i Oslo – men i hele landet. Vi er også tilgjengelig på telefon og på chat. Vi har rukket å knytte til oss et advokatfirma, etter hvert tenker vi å ansette psykologer. Vi skulle gjøre mye denne uka, men det har vært langt flere henvendelser enn vi trodde, så vi har prioritert å svare på dem.

– Er responsen tegn på at det ikke finnes godt nok tilbud til voldtektsutsatte?

– Det finnes jo andre tilbud, men jeg tror vårt oppleves som spesielt fordi vi har stått fram med våre egne historier. Slik blir det kanskje lavere terskel for å ta kontakt. Man blir mindre redd for å føle seg dum eller for at vi ikke skal tro dem. For det betyr så enormt mye at noen tror på deg.

– Opplevde du sjøl ikke å bli trodd på?

– Det var en del som tvilte. Politiet gjorde en god jobb, men det blir stilt endel spørsmål underveis – i retten – som nesten føles som å bli utsatt for det på nytt. Det finnes mange fordommer, og når man er i en så sårbar situasjon er det lett å tenke at en sjøl har gjort noe galt. Å føle skam og skyld. Min prosess var lang og krevende, og jeg skjønner at mange er redde for å anmelde. Men jeg angrer ikke. Tvert imot er jeg stolt av meg sjøl fordi jeg turte.