For det er i Årdal årets stykke på skoleteateret foregår. Jeg har, med to unntak, vært på hver eneste forestilling med skoleteateret siden 2006. Akkurat som hos flere andre kulturinstitusjoner i Molde har publikumsantallet dalt fra storhetstiden da man solgte ut gamle Molde kino og til 40 betalende på premieren på det nyeste stykket lørdag kveld.

Det skal heller ikke stikkes under en stol at det som blir presentert på scenen også har dalt litt de siste årene. Ikke misforstå: Ungdommene, som alle er elever ved Molde videregående, hadde fortjent et langt større publikum denne kvelden. Likevel er det et stykke igjen før man når de høydene man var på for får år siden, både med tanke på aktørene og det teatermessige.

Mens man tidligere år har tatt tak i farser og klassiske stykker hadde man i år satt opp et helt nyskrevet stykke som heter «Morgendagens motgang». Det er skrevet av 18 år gamle Hedda Bech og vant i fjor en manuskonkurranse i regi av Den Unge Scene.

Fordommer og fobier

Til å være skrevet av en så ung manusforfatter imponerer teksten til tider med fine klassiske verbale krumspring, farsehumor som av og til går over til slapstick (fint utført av aktørene) og de typiske misforståelsene når karakterer snakker forbi hverandre.

Stykket handler om fordommer, fobier og det å ville passe inn. Søskenparet Espen og Hermine blir sendt fra sin far i Bodø til sin mor i Årdal, fordi faren ikke har råd å ha dem lenger. Og mens søsteren gjør det hun kan for å passe inn finner broren kjærligheten. Noe som ikke faller helt i smak hos søsteren.

Det meste av stykket foregår i familiens leilighet, og scenografien er enkel. Den forsterkes med opplysende plakater på et lerret i bakgrunnen, som både viser tiden som har gått og bilder som understreker poeng. Lydeffekter og musikk blir også brukt på en bra måte. Fortellingen drives også fram ved at Hermine bryter det fjerde vinduet og snakker direkte til publikum.

Spriker litt

Forestillingen er litt sprikende «all over the place» som man sier på nynorsk, og det er av og til vanskelig å vite hvilken kategori man skal putte det i. Skuespillerne er også til tider overdrevent teatralske, det merkes spesielt siden enkelte aktører har dialektskifte i én og samme replikk. Det går seg litt mer til utover i stykket og jeg liker veldig godt hvor godt gjennomført de fysiske krumspringene er. De utføres alle med bra timing og replikkvekslingen går kjapt slik at vitsene stort sett fungerer. Det er humor som krever rytme.

Noen imponerte

Den som stikker seg mest ut er Fredrik Haugen som spiller Isak, som hele tiden må fortelle hvor bra han er med damene. Han har en mimikk, framføring og presisjon som plasserer han i sin egen divisjon. Forføringsdansen til Sofia (Eva Dibbert) leder også til en herlig sekvens med Espen (revysjef Oliver Rotås) på en sofa, som får gå gjennom mye. Det er også imponerende hvor mye tekst skuespillerne klarer å huske. Om det var noen plasser at det stokket seg til for skuespillerne var det ikke synlig eller hørbart for publikum.

Stykket vises også kl. 18 søndag kveld i Kulturskolens praktfulle nye sal. Om du ikke rekker det da kan du se det på teaterfestivalen for ungdom som skal være på Teatret Vårt i februar. Regissør Rolf Magnus Orø og gjengen fortjener et større publikum enn de fikk lørdag kveld.