Han hadde mistet forlag, egenkapital og jobb, var nyskilt og utenfor boligmarkedet. Det letteste ville vært å gå i svart. I stedet valgte Vidar Kvalshaug å skrive.

Skjønt, skrive har han gjort store deler av livet. Slik Jon Michelet rådet ham til som ung debutant i 1995: «Skriv, samma faen hva du skriver om, bare skriv!»

Men i januar 2015 var forfatteren og debattanten fra Averøya inne i en livskrise. Nylig skilt, uten jobb og med et forlag han måtte legge ned etter 18 måneders drift.

– Ja, hva gjør man, sier Vidar Kvalshaug på telefonen fra redaksjonen til Dagsavisen i Oslo, der han for tida har en femti prosent stilling og jobber med debattseksjonen.

– Det letteste ville vært å gå i svart. Men jeg tok muligheten en slik situasjon er. Og skrev 30 noveller på et halvt år.

Ting har blitt bedre

I forrige uke kom Kvalshaugs femte novellesamling, «Alt på stell», ut på Gyldendal forlag.

– Er alt på stell nå..?

– Nei, det er jo ikke det. Men ting blir bedre. Man holder seg flytende. Og det er jo ingen som har alt på stell. Det er noe i alle familier. De som sier noe annet, er ikke ærlige, sier Kvalshaug, som skriver om relasjoner mellom barn og voksne og mellom par og ektefeller i de nye tekstene.

– Jeg skriver i større grad om hva barn opplever i denne samlingen. For eksempel i selvdrapshistorien, der barna får beskjed om at «dette har ikke noe med dere å gjøre». Men barn har andre måter å se verden på enn voksne.

– Hvor mye bruker du av egne erfaringer?

– Alle bruker vel det de kan. Og det er klart jeg bruker ting som ligger meg nær. Jeg unngår også å gjøre for mye research, sier Kvalshaug.

– Du kunne skrevet romaner, som selger bedre enn noveller. Hvorfor denne sjangeren?

– Novelleformen har jeg hatt sansen for helt siden vi hørte på Bruce Springsteen-plater i kjellerstua på Averøya og leste tekstene bak på LP-ene. På tre-fire minutter var han ferdig snakka, samtidig som det lå så mye mellom linjene. Av natur liker jeg også å få ferdig ei historie. Det er en slags legning, sier Kvalshaug og legger til:

– Hadde jeg tenkt salgbarhet, hadde jeg holdt på i en hel annen bransje. Jeg skriver fordi jeg må.

Solgte 262 bøker etter retur

Apropos salg skriver Kvalshaug på egen facebookside at han har «stålsatt seg merkantilt» og at han vil gruse forrige salgsrekord for Trampolineland i 2012, på 262 eksemplarer etter retur.

– Selv etter 18 anmeldelser solgte Trampolineland 262 bøker. Det er brutalt, men slik er det for mange forfattere. I norsk skjønnlitteratur hører man ofte hva Jo Nesbø selger, men sjelden hva Kvalshaug selger.

I høst skal Kvalshaug, i tillegg til Dagsavisen-jobben og «de andre små brøkene av veldig mange og ustabile ting» i sin frilanser-tilværelse, besøke flere bibliotek.

– Det blir også en tur til biblioteket på Averøya i november. Jeg liker biblioteket, det de får til av litterære arrangement og ikke minst, gratisprinsippet, sier Kvalshaug, som tror mange vil kjenne seg igjen i de nye, små historiene hans.

– Det er jo noe hele tida. De ulike familiekonstellasjonene. De små konfliktene. Arveoppgjøret, middagen til svigers du egentlig ikke vil gå i. Menneskene som ikke flinke nok til å kommunisere. Det er livet som går på dem.