«Bærra, Bærra barkus gompen gåre, no ska Æssvåjinj i væg å score», synger Eidsvåg ILs gutter, jenter og seniorlag etter hver eneste seier. Frasen repeteres tre ganger. Rolig i starten, kraftigere andre gang, og på tredje repetisjon tar det helt av.

Ingen vet hvorfor eller hvordan tradisjonen oppsto. Ingen vet for så vidt hva det betyr heller. Men seiersropet har fulgt Tor Olav Øyen (25) fra han var seks år gammel og spilte knøttefotball. I fjor la han opp som seniorspiller, og i vinter takket han ja til jobben som kasserer i fotballstyret.

I 20 år har Eidsvåg IL vært en del av livet hans. Gjennom årene hans renner det brunt blod. Han er den yngste i styret i Eidsvåg IL, men hadde han fremdeles spilt for seniorlaget, ville han ha vært for en veteran å regne. Eidsvåg satser ungt både på og utenfor banen.

Den er brun

I sine brune drakter løper Eidsvågs menn ut på hjemmebanen «Fort Eidsvåg», eller «Fort humpetitten» som den kalles på kalde kvelder. For Øyen er draktfargen en del av sjarmen.

– Vi trodde ikke at det fantes et lag til i Norge med brune drakter. Ikke før Mjøndalen rykket opp til Tippeligaen. Men det er en del av sjarmen. Det gjør at vi skiller oss ut. Jeg tror kanskje vi har blitt litt kjent på grunn av fargen, sier han. En annen fordel er at laget ikke trenger to sett med drakter.

– Sjansen er minimal for at vi treffer på et annet lag med samme farge. Derfor har vi kun hjemmedrakter, sier Øyen. Mora hans, Inger Anne, er leder i idrettslaget, og det ser ut til at engasjementet har gått i arv.

– Mamma lurte på om jeg hadde lyst til å være kasserer, og det sa jeg ja til uten å nøle. Det har vært, og er, kjempespennende. Jeg tror det er viktig for bygda at unge engasjerer seg, sier han. For Øyen er det givende å se at innsatsen betyr noe.

– Vi er med på å skape et tilbud til barn, unge og voksne. Det er avgjørende på et lite sted. Fraflytting er bestandig et tema. Og for å unngå det, må vi ha et tilbud. Det handler om tilhørighet, og at vi har noe felles som opptar oss, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eidsvåg Foran seriestart 4. divisjon fotball menn 2016. 15 av 24 i Eidsvågs spillerstall i 2016. Bak fra venstre: Arnt Erik Brakstad, Håkon Stensaas, Einar Olav Brakstad, Torstein Jelsa Larsen, Jan Erlend Austevik, Svein Tore Fossum, Alexander Aarø, og Eirik Ranheim. Foran fra venstre: Ole Kvernberg, Tore Klokset, Tobias Aspås, Daniel Mikkelsen, Bjørn André Monsen, Fredrik Dalum Sødahl og Eskild Vik Sørvik. Foto: Jan H. Indbjør

Avgjørende ildsjeler

Idrett er både sosialt og engasjerende, men Øyen tror ikke idrettslaget hadde eksistert uten lokale ildsjeler.

– Det er de som gjør det mulig. Menneskene som ønsker å gjøre en innsats. De får ikke betalt i kroner og øre, men i heder og ære. Som de selvfølgelig stiller seg spørrende til, ettersom det ligger i en ildsjels natur å være ydmyk. De gjør ikke jobben for seg sjøl, men for alle andre, sier han. Hvert år arrangerer Eidsvåg IL Nesset cup. I år fikk Øyen være med på arrangørsida før første gang.

– Det var kjekt å se hvor gøy spillerne hadde det. I Nesset cup er alle vinnere, alle får medalje og det er kun glede, sier han.

Satser lokalt

Øyen kunne ønske seg mer glede og entusiasme også på seniornivå.

– Publikumstallet har vært nedadgående en stund. Det har i gjennomsnitt vært rundt 30 tilskuere på heimekampene våre, og vi ønsker oss flere, sier han. Det kan ha en sammenheng med at laget har få lokale spillere.

– Men i sommer tok vi opp flere spillere fra juniorlaget som jeg har skikkelig troa på. Det er så imponerende å se juniorer ta steget opp på seniornivå og lykkes. Det er nesten som å se Eidsvåg-versjonen av Sander og Tobias Svendsen ta steget fra Akerakademiet og opp til Moldes A-lag, sier han. Øyen tror det kan øke entusiasmen rundt seniorlaget.

– Flere tar turen hvis sønnen, barnebarnet eller nevøen spiller. Jeg tror vi vil se effekten av det utover i neste sesong, sier han. Mangelen på lokale spillere kan skyldes at flere slutter når det blir seriøst.

– I 14–15-årsalderen begynner man å stille krav til ferdigheter og trening. Det blir tøffere og man begynner å satse. Det kan bli for mye for mange. I tillegg er de i PlayStation-alderen, og det finnes mange flere fritidsaktiviteter enn kun fotball. Da blir det lett å hoppe av, sier han. Eidsvågs herrer befinner seg for øyeblikket på sjetteplass i 4. divisjon. En imponerende bragd med et så ungt lag.

– Vi har én spiller over 30 år. Han er 33, og regnes som en veteran. Vi ligger an til å klare oss i 4. divisjon, og det er veldig bra. Det må trenes kontinuerlig og godt for å få til det. Du ser at det blir spilt bra fotball, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ung debutant 15-åringen Jakob Hoem Aasen har tatt steget opp fra junior til seniorlaget. Her i duell med Tomrefjords Daniel Holm Sundet. Foto: Jan H. Indbjør

Klubbrekorden

Øyen har lang erfaring med å spille bra fotball. Han han telle på to hender antall kamper han har tapt i aldersbestemt fotball. De var rett og slett uslåelige. Slikt blir det rekorder av. Da Øyen spilte på Eidsvåg gutter 12–14 år, møtte laget Molde 3 på daværende grusbanen på Reknes. Etter fire minutt sto det 0–4 til bortelaget. Målene renner inn, og da dommeren blåser sluttsignalet er resultatet imponerende 0–30. Det er klubbrekord for Eidsvåg IL.

– Det var brutalt, sier Øyen. I sin tid som aktiv hadde laget en dårlig vinnermentalitet.

– Siden vi sjelden tapte en kamp, jublet vi aldri når vi skåret mål. Det ble en vane, sier han. Men en sein høstkveld, mot erkerivalen Skåla, slapp de brune endelig jubelen løs.

– Vi har alltid vært overlegne i møte med Skåla, sier han. Men en sein høstkveld i flomlys på fort Eidsvåg, var stillinga 0–1 til bortelaget Skåla. I det 64. minutt scorer Øyen. Med venstrefoten fyrer han av et skudd som hopper en 10–12 ganger før den havner i mål. 1–1. I det siste spilleminutt får Eidsvåg et frispark.

– Den ballen der skyter du ikke over, roper treneren. Øyen lukker øynene akkurat i det han skyter, og når han åpner øynene har han limt ballen i krysset.

– Da slapp vi jubelen løs, sier han.

Sjøl om han la opp i fjor, kjenner han det klø i hele kroppen når han ser bruntrøyene springe ut på bana.

– Jeg har veldig lyst til å spille. Du kan ikke utelukke at jeg prøver meg igjen til neste sesong. I lokalfotballen har jeg fremdeles ti gode år igjen som spiller, sier han.