– Jeg startet som flyktningevenn gjennom Røde Kors for åtte år siden. Totalt har jeg vært i kontakt med rundt tjue flyktninger her i Molde, mange fra Eritrea. De kaller meg Tante Molde, sier Christa Oscarsson, og legger til:

– Det er vanskelig å forstå hvordan det er å komme hit og være på fullstendig bar bakke. Å lære seg at nordmenn ikke går på besøk til hverandre uten å bli bedt. At en panelovn ikke kan males med vanlig maling. At det er billigere å kjøpe løk i løsvekt enn i strømpe, sier Oscarsson, som mange i Molde kjenner fra hennes virke som helsesøster.

Status å kjenne en nordmann

Lørdag var Oscarsson en del av panelet som diskuterte integrering under Bjørnson-Akademiet sitt årlige seminar. For øvrig besto panelet av Loveleen Brenna, Vidar Noreng og Inger Aguilar.

Som flyktningevenn har Oscarsson opplevd gleder og utfordringer.

– Det er stort å oppleve foreldre som endelig tør å stille opp på foreldremøte. Eller som ringer til Elkjøp og klage på et kjøp og få medhold, mens hele familien hører det på høgtaler. Oppleve elever som jobber hardt på skolen, og får en sekser, sier Oscarsson, som også hjelper til med øvelseskjøring.

– Jeg har en lang liste av flyktninger som står i kø, sier Oscarsson.

Når er man egentlig integrert?

Panelet for øvrig, som ble ledet av Ann-Margrit Austenå, var opptatt av begrepet integrering. Flere mente at man ikke bør bruke det.

– Ordet integrering er ekskluderende. Vi har egen integreringsminister som er underlagt justisdepartementet. Da blir innvandring fort lik kriminalitet. Vi må se på politikken. Være opptatt av å ha ressursfokus i stedet for mangelfokus. Få næringslivsledere til å forstå at mangfold er en kraft, sa Loveleen Brenna, som driver sitt eget selskap Seema; som ønsker å gi jenter og kvinner med flerkulturell bakgrunn frihet, styrke og valgmuligheter.

Hun mener det mangler overgangskriterier i alle samfunnssystemene.

– For når er du egentlig integrert?

Inger Aguilar, prosjektleder for Oslo Sør-satsingen – et samarbeid mellom stat og kommune som skal styrke levekårene i bydel Søndre – var enig.

– Integrering er en sekk du kan putte alt oppi. Det skaper forvirring og forventning. Et godt alternativt ord er medborger, et ord Sverige bruker, sa Aguilar.

Må ha gode rollemodeller

Vidar Noreng, Furuset-ildsjel og leder av Furuset idrettsforening, står bak Alnaskolens ungdomslederkurs. I dag jobber 180 ungdommer på Furuset og bydel Alna som frivillige.

– Vi ser at vi må ha gode rollemodeller, og leder- og ildsjeler. Hvis jeg henger opp en plakat for idrettslaget der det står: Vi søker minioretsjenter, så kommer det ingen, sa Noreng, som tror nettopp idrettslag spiller en viktig rolle i integreringsarbeidet.

Hva er løsningen?

Mens det første panelet var opptatt av hva integrering er, forsøkte det andre – som besto av Thomas Hylland Eriksen, Rune Berglund Steen, Amal Aden og Sylo Taraku å finne løsninger. Det var enighet om at systemet slik det fungerer i dag, pasifiserer mennesker. Og at det er deprimerende å ikke ha noe å fylle dagene med. Eller være utdannet, søke på 300 jobber og ikke få svar. Panelet var også opptatt av at vi må lære å leve med forskjeller, at det er ulike oppfatninger av hva som er et godt liv.

Møteplasser største utfordring

Etter seminaret fikk Christa Oscarsson, som også driver Bydelscafeen Vest, og gjennom den har blitt godt kjent med helt nye mennesker i nærmiljøet, mange gode klemmer.

– Hva nå? Hvordan kommer vi videre?

– Det trengs flere møteplasser for å komme i kontakt med flyktninger. At Suburban ble lagt ned, var et nederlag. Men jeg tror fortsatt maten kan være noe å samles rundt, sier Oscarsson.

– Det må være et samarbeid mellom det offentlige og det frivillige. Jeg har ikke svaret på hvordan det skal løses. Men vi må være mer kreative enn vi er i dag. Og som min bestemor sa: Du må bry deg, blande deg og by på deg sjøl. I dag er vi individualister. Vi tenker ikke kollektivt lenger.