De er egentlig ferdigøvd før forestillingen på Bjørnsonfestivalen torsdag 8. september. Men siden Romsdals Budstikke gjerne vil treffe flest mulig av de fire furiene – som fortellergruppa kaller seg – på én gang, er tre av fire samlet i stua til Karin Skjetne i Hauanvegen i Molde.

– De fire furiene oppsto fordi Johild spurte meg om jeg ville sette sammen et lag til fortellerkveld under festivalen, sier Anne Hungnes.

– Anne har samarbeidet med alle, men vi fire har ikke jobbet sammen før. Men det skal vi gjøre igjen. Det er sprutartig!, flirer Olla Rypdal.

De fire furiene har altså kommet for å bli.

– Men hvorfor furier, pleier ikke de å være rasende...?

– Hehe. Jo. Vi kunne jo kalt oss fire fantastiske flotte fortellere.  Men så har vi på en måte livserfaring til å si hvor skapet skal stå. Vi sitter ikke blyge i en krok. Så vi bruker furie i en utvidet betydning. Mer som i kraftfull, sier Karin Skjetne.

Trollkvinne, gudinne, herskerinne og elskerinne

Furiene har verken hatt tid eller midler til å skrive nytt materiale, derfor har de lett i eget og hverandres repertoar etter eksisterende sagn, myter og eventyr.

– Litt Bjørnson-inspirerte er vi, i den forstand at arbeidet begynte med å drodle rundt kvinneskikkelsene rundt ham, sier Olla Rypdal.

– Så endte vi opp med en framføring av fire kvinneskikkelser fra fire tradisjoner; russisk, gresk, kinesisk og arabisk, forteller Karin Skjetne.

– Har historiene noen fellestrekk?

– Det er sider av kinner som ikke alltid kommer til overflaten. Trollkvinnen, gudinnen, herskerinnen og elskerinnen. Noe av det finnes kanskje litt i oss alle. Det er fasetter av kvinneliv, sier Anne Hungnes.

Å fortelle er å se

Karin Skjetne og Olla Rypdal er teaterpedagoger, mens Anne Hungnes og Guri Aasen er profesjonelle fortellere.

– Hvorfor er fortellingen viktig?

– Fortelling er samskaping, fordi man gir bilder gjennom kroppen. «Det går som en film i hodet mitt», sier ofte barn. Fortellingen rører oss i sjela og engasjerer, sier Anne Hungnes.

– Fortellingen er lærerik for oss som mennesker. Vi har nok lyd og bilder rundt oss. Vi har godt av å skape bilder selv, sier Karin Skjetne.

– Er vår bruk av skjerm så stor at fortellingen er truet?

– Ja, det kan være. Jeg merker det når jeg er ute blant elever. Samtidig kommer de fort tilbake til det. Oppfordringen er: Fortell, fortell, fortell. For ordet er fortsatt magisk!, sier Olla Rypdal.

– Hva skjer om vi mister fortellingen?

– Vi mister samværet, nærværet, og evnen til å se hverandre. Fortelling er også samtalen rundt middagsbordet. Sitter vi med blikket ned i skjerm, er vi ikke tilstede, i lag, sier Anne Hungnes.