Den mest åpenbare er selvsagt at vi har en Moldespiller med i troppen, men det skal vi komme tilbake til.
Av andre gode grunner finnes disse: En islandsk verdensarv er nemlig født på ny i Holmarka i Molde. Storskald Knut Ødegård har akkurat lagt siste hånd på sin gjendiktning av Edda, en ikke så liten litterær bragd her til lands. Ønsker man drama i begge ender anbefales en kombinasjon av Islands kamper med høytlesning fra Håvamål i pausen.
Er man interessert i mer moderne samtidslitteratur anbefales en roman av en annen forfatter med sterke Moldebånd, nemlig Mette Karlsviks «Bli Björk». Sett bort ifra disse to litterære båndene handler forholdet Molde – Island mest om fotball. Det er ikke bare mirakelet Eiður som knytter islandsk fotball til vår lokale fotballkrins.
Molde fotballklubb har hatt mange islendinger på laget opp gjennom årene, flest da Gunder Bengtsson trente laget. Ikke minst har fotballeksporten fra Island til Molde satt sine spor i konditorienes verden. Bakersønnen og det islandske supertalentet Andri Sigþórsson gikk skadet i Molde, og da han måtte legge opp startet han bakerikjeden Braud og Bollur som har butikker i hele fylket, blant annet på Roseby. Sigþórsson har forlengst reist hjem, men konditorkjeden lever fortsatt, under samme navn, til minne om et islandsk talent som var spådd en karriere på høyde med dagens islandske stjerne i Molde, Eiður.
Det varslede mirakelet
At Island med sine 320 000 innbyggere skulle klare å kvalifisere seg til et Europamesterskap blir av mange, med rette, sett på som et fotballmirakel. Målt i antall innbyggere er Island det minste landet som skal spille i et EM-sluttspill.
Men var det et mirakel? I så fall var det et varslet mirakel. Frem til EM-kvalifiseringen til Frankrike, hadde Island mislyktes hver eneste gang. Islendingene hadde mentaliteten, men ikke ferdighetene. Med unntak av Eiður Guðjohnsen, selvfølgelig. Islandske fotballspillere trente utendørs, i vanskelige værforhold, på grus og humpete jordsletter. De få gangene fotballspillerne fikk spille inne, var det i håndballhaller og i anlegg bygd for oppvisning av de verdensberømte islandshestene. Først da Island begynte å bygge kunstgressbaner og fotballhaller på 2000-tallet, vokste en gylden generasjon, med både mentalitet og teknikk, fram. Godt veiledet av de mange utdannede trenerne på Island.
Anført av Swanseas Gylfi Þór Sigurðsson, FC Nantes Kolbeinn Sigþórsson og FC Basels Birkir Bjarnason kvalifiserte Island seg for første gang til U21-EM i 2011. Noe stort var i ferd med å skje. Island var klare for å utfordre den europeiske fotballeliten. Grunnstammen i dagens EM-tropp kommer fra denne generasjonen. Det islandske fotballmirakelet kan demystifiseres. Med unntak av Eiður Guðjohnsen. Han er mytemateriale.
En svensk frelser
I 2011 fikk Island også ny landslagssjef, svenske Lars Lagerbäck, med ni års erfaring fra det svenske landslaget og et kort opphold i Nigeria. Han omfavnet den talentfulle generasjonen og bygget laget rundt dem. Grunnstammen i dagens EM-tropp kommer naturligvis fra denne gjengen. Lagerbäck er kjent for sine organisatoriske kunnskaper, svensk ordning & reda, og overførte dette til laget. Kombinasjonen ferdigheter, mentalitet og organisering gjorde Island til et meget vanskelig å lag å slå, og Island klarte nesten å kvalifisere seg til VM i Brasil i 2014, men tapte den avgjørende playoffkampen mot Kroatia.
Etter kampen fortalte en gråtkvalt Eiður Guðjohnsen det islandske folket at han ga seg på landslaget. 17 år etter at han debuterte på landslaget, kun 16 år gammel, da han ble byttet inn for sin far Arnór Guðjohnsen. Eiður kunne se tilbake på en fantastisk karriere, i Chelsea og Barcelona. For Guðjohnsen ville det vært en drøm å krone karrieren av med et VM-sluttspill. Slik ble det ikke.
Da EM-kvalifiseringen til Frankrike startet i 2012 var det få som levnet Island store muligheter. De havnet i dødens gruppe, med Nederland, Tsjekkia og Tyrkia, men pessimister ble raskt optimister. Island vant 6 av de 7 første gruppekampene. 2-0 og 1-0 over Nederland. 3-0 over Tyrkia. 2-1 mot Tsjekkia. I løpet av kvalifiseringen begynte Lars Lagerbäck å ringe til Guðjohnsen, drømmen om å spille for Island i et internasjonalt sluttspill, var likevel oppnåelig. Halvannet år etter at han la opp på landslaget, gjorde en 36 år gammel Guðjohnsen comeback med å score borte mot Kasakhstan. Noen måneder senere var Island og Eiður Guðjohnsen klare for sitt første mesterskap. Resten er historie som skal skrives. Men for å gå litt tilbake i tid presenterer vi sagaen om Gudjohnsen-ættens fotballdynasti på Island og ute i verden, her.
Eiðursoga
Arnór og ætten hans
Det var en mann som het Arnór. Han var sønnen til Eiður og Arnrún, som kom ifra Húsavík, nord på Island. Eiður var sønnen til Þórður, som var sønn av Stefán, som var sønn av Þórðar, som sønn av Pétur, som igjen var sønn av Guðjón, som har gitt navn til Guðjohnsen-ætten. Arnór var en mann så sterk og rask at det ikke fantes hans like. I barndommen spilte han fotball, sommer som vinter, på grus og jord. De eldre så at han var mye bedre enn sine jevngamle og spurte om han ville spille med dem, men det gjorde ikke store forskjellen. Arnór var bedre enn dem alle.
Arnór drar til Belgia
Tekst.u.innrykk.ujustert: Arnór var 16 år gammel da han ble kjøpt av en belgisk klubb. For første gang forlot han Island. I Belgia kalte de han viking. Hele tiden. Viking. Arnór synes det var greit. Da han scoret mål, kalte de ham viking. Da han ble skadet, kalte de ham viking. Da han ville hjem, kalte de ham viking.
Arnór får en sønn
Tekst.u.innrykk.ujustert: En dag møtte Arnór den vakre Ólöf Einarsdóttir. Hun er lys og fager. Arnór spurte om hun ville gifte seg med ham og hun svarte ja. Tre år etter fikk Arnór og Ólöf en sønn. De tok han med til kirken, øste vann på han og ga han namnet Eiður Smári Guðjohnsen. Og da han vokste opp så de at han kom til å bli sterk og lik far sin. Arnór tok familien med til Belgia. Til Anderlecht. Lille Eiður var med i garderobene. Det luktet svette og tigerbalsam. Han så spillere som jublet og gråt, hørte banneord på flamsk, fransk og islandsk.
Dette er bare starten på sagaen. Resten av sagaen kan leses på Olympiastadion.no.
Peder Samdal og Endre Ruset
