Så var vi der igjen. Endelig mai. Bjørka er grønn. Ullstilongsen legges til vask. Vinduene også. Lyset har kommet og sola varmer. På sosiale medier er det høysesong for «hvem holder skisesongen lengst»- og «vi har allerede grillet fire ganger her på vår kant av landet» - konkurranser. Mye å glede seg over med andre ord.

Men det aller beste, det aller vakreste, det aller mest rørende er at det er høysesong for vår ungdom. Ingenting er mer «vår» enn at russen er løs. Rampete, røde, nydelige gutter og jenter. Akkurat passe ung, akkurat passe voksne (?), stråler de av ungdommelig sjarm og lykke.

Og så er det konfirmantene – ca. fire år yngre enn russen. Enda mer uskyldige, og full av forventninger til livet. Enda mer usikre på hva livet vil bringe og hvordan de skal velge og takle og vite.

Glade og stolte for nye bunader eller nye kjoler, og dresser og sko og frisyrer. Og glade for alle fine kort med varme hilser, gode ord fra familie og venner – og alle gavene.

Nei, vent nå litt! Slik kunne det ha vært. Den som har fulgt med i timen (dvs. blogger, aviser, radio, tv, sosiale medier av alle slag) vet at årets konfirmanter rett og slett ikke kan vite om de er glad for gaven eller ikke.

Spriket er for stort etter at alle har uttalt seg; fra forbrukerøkonomer til psykologer, foreldre og besteforeldre, og mange andre som er eksperter på økonomi eller ungdom eller oppdragelse, eller rett og slett bare er eksperter og synsere. Fra dem som mener at besteforeldre som gir 1000 kroner i gave til konfirmanten er griske, til dem som mener det kan være hardt nok for gamle folk å greie skrape sammen 1000 kroner.

Er 1000 kroner nok i gave? Burde man egentlig ikke fått gave i det hele tatt, fordi det materielle dermed overskygger det åndelige eller meningsfulle? Bør eventuelle gaver i valutaformat settes på konto med tydelig sperrebånd til konfirmanten er helt sikker på hvordan pengene best kan benyttes til framtidige nyttige formål? Blir konfirmanten bortskjemt av bestefar med aksjeportefølje som gir 10.000 kr?

Blir konfirmanten en bortskjemt og angrende voksen om hele eller deler av pengegavene blir brukt til en ny iPad eller gitar i stedet for å vippses rett inn på BSU-kontoen? Kanskje det, eller kanskje ikke.

Nei, sannelig, hvem kan vite? Og jeg ønsker dem som er på leit etter fasitsvaret lykke til! Kanskje det er like lett eller like vanskelig å finne som den Hellige Gral. Noen har funnet den også, i følge dem selv.

For det eneste som er sikkert er at det er forskjell på folk, og det har det alltid vært. Det vet også konfirmantene. De har nemlig fått gaver før, til jul og bursdager i 14- 15 år. De har erfart at noen i vennegjengen får dyre pengegaver fra besteforeldre ellers i året også, andre får fine, varme strikkede ullsokker.

Det er ikke nytt at det er materielle forskjeller, selv i Norge. Konfirmantene vil nok resten av livet måtte leve med at forskjellene er der rundt på alle kanter.

La oss la konfirmantene få glede seg over gavene, på helt egne premisser, uten «eksperthjelp». Den som får 200 kroner fra tante kan være glad for det. Den som får 20.000 kr kan også være glad.

La foreldrene også få glede seg, og besteforeldre og alle andre, over vårens ungdom og over gaven de har gitt.

En gave er nettopp det den er; «noe en gir eller får uten vederlag (gjengjeld eller motytelse)» (Kilde: Bokmålsordboka).

Det er ikke noe en bestiller eller gir bort på bestilling. Og ingen, ingen andre enn giveren og mottakeren kan bestemme hvor stor verdi en gave har, i hjertet eller på bankkonto.