Over 60.000 lesere har fått med seg Bård Lysters artikkel om å gi barna våre kjeft. Men sjøl om psykologen er god i teorien, er det ikke like lett i praksis.

Siden høsten 2014 har du skrevet 17 artikler om psykologiske tema for Romsdals Budstikke. Hvorfor tror du disse blitt så godt tatt imot av leserne?

– Er det så mye lest da? Det er jo artig. Jeg tror psykologi opptar folk, og spesielt i Norge har faget ekstra sterk posisjon sammenlignet med andre europeiske land. Jeg tror vi har respekt for faget her i Norge. Jeg har forsøkt å unngå at det blir for mye fagterminologi, men heller gjort det på en måte slik at folk kanskje kan lære noe av det. Jeg har i hvert fall ikke fått en eneste negativ tilbakemelding så langt.

Den siste artikkelen om kjefting på barn har blitt mye omtalt, blant annet i nasjonale medier. Hva er dine tanker rundt at nettopp denne har «tatt av»?

– Det foregår jo mye kjefting rundt omkring. Det er så til de grader utbredt at det fortjener å bli tenkt litt over. Sjølsagt er alvorlighetsgraden liten om man sammenligner med fysisk vold mot barn, men det er likevel utrolig vanskelig å forsvare. Men som jeg skriver, man må skille mellom irettesettelser og grensesetting og den reine kjeftinga.

I flere av artiklene tar du utgangspunkt i egne opplevelser. Hvorfor gjør du det?

– Jeg prøver å få det så opplevelsesnært som mulig. I noen tema, som for eksempel depresjon, prøver jeg å leve meg inn i andres liv, mens andre tema jeg tar opp er allmennmenneskelige. Da tar jeg gjerne utgangspunkt i meg sjøl.

Hvor henter du inspirasjon til artiklene?

– Noe av det er bestillingsverk fra folk rundt meg. For eksempel var artikkelen om kjefting et bestillingsverk fra kona mi. Ellers har jeg egentlig skrevet ganske standard artikler som har utgangspunkt i psykologiske grunntema. Det har også hendt midtvegs i en terapitime at det har gått opp et lys for meg og gitt meg større forståelse. Slik har jeg ofte funnet inspirasjon og tema jeg seinere har skrevet om.

Så du kjefter på barna dine du også?

– Ja, jeg gjør nok det. Og hver gang føler jeg meg like dårlig etterpå. Det handler jo ikke om barna og det de gjør, men kun min egen utilstrekkelighet.

Tidligere var det ofte sett på som tabu å gå til psykolog. Hvordan er dette sett på i dag?

– Det har blitt mer vanlig, men samtidig er vel jeg litt fartsblind også. Jeg ønsker jo at alle skal være åpne i samfunnet. At vi skal gjøre som Bondevik og ikke sitte alene i husene våre og tro at vi har det verre enn alle andre. Noen tema er nok fortsatt ganske tabu, men jeg tror vi har en rask utvikling mot mer åpenhet i enkelte tema i hvert fall.

Hvem er det som kommer til deg i dag da, og hvem er det som har best nytte av å besøke en psykolog?

– Det er både jeg og du det. Jeg treffer nok et bra tverrsnitt av befolkningen. Halvparten av befolkningen har en psykisk lidelse i løpet av livet, men enda flere kunne hatt godt av å besøke en psykolog. Et menneske som er psykologisk nysgjerrig og åpen, kan ha stort utbytte av det. Men har du psykologskrekk eller kun tror samfunnet eller andre har skylda for dine problem, har du lite utbytte av det. Åpenheten er viktig. Men til meg kommer stort sett hele spekteret av befolkningen.

Hvilke problem er det folk kommer til deg med? Er det mulig å finne «trender» i dagens samfunn?

– I «trender» tror jeg det har hanglet rundt de samme hovedtema i alle år. Jeg skrev en artikkel om perfeksjonisme som er et problem i våre dager, men om jeg hadde reist 100 år tilbake tror jeg det hadde dreid seg mye om det samme. De hadde nok press og stress før i tida også. Jeg tror mange følte det på seg da de skulle ta over familiegården og lignende.

I dag er vi veldig opptatt av å finne et mønster, men jeg tror det ligger i menneskets natur. Vi snakker også mye om depresjon, men jeg er ikke sikker på at det er så mye mer depresjon i befolkningen i dag enn det var før.

Sosiale medier er en stor del av hverdagen i dagens samfunn. Blant annet er dine artikler mye delt og lest nettopp der. Hvordan påvirker sosiale medier oss negativt og positivt?

– Det påvirker oss helt enormt. Da Steve Jobs i Apple introduserte smarttelefonen, snakket han om en revolusjon. Og det har nesten ikke vært til å fatte. Jeg vil sammenligne det med oppfinnelsen av hjulet eller internett. Det har gitt oss problem på mange plan. Uten at jeg har noe tallgrunnlag, så vil jeg tro at utroskapstallene har gått opp – i hvert fall har jeg mange par i terapi der dette er et tema.

Det gir oss søvnvansker fordi vi drar det med oss inn på soverommet. Og ikke minst så blir vi stresset av det. Informasjonen vi tar inn er oppstykket og fragmentert, og vi skal ha med oss alt på en gang. Hjerne fråtser i informasjon, noe den ikke bygd for, tror jeg.

Samtidig har det positive sider. Vi holder lett kontakt med hverandre, og man blir mye sett på prestasjonsfronten. Det er den positive belønningen som gjør at vi blir hektet. Forhåpentligvis vil mye av dette reguleres når vi får mer erfaring. Motstrømninger vil komme som hjelper oss å koble av og på. Det handler om å finne en balanse, og i sin grunnatur er sosiale medier positivt.

I det siste har det vært debattert om det bør komme kjønnskvotering i psykologistudiet, for å få mer menn inn i yrket. Opplever du det som vesentlig?

– Jeg tror ikke det er spesifikt problem for psykologbransjen, men jeg har inntrykk av at gutter er et lite hestehode bak jenter i akademia generelt. Jeg vil tippe at mine pasienter er 50–50 kvinner og menn, men det gjenspeiler ikke samfunnet helt siden kvinner er i overtall i psykiske lidelser. Mange hadde hatt godt av å snakke med en psykolog uavhengig av hvilket kjønn psykologen er. Men en slik kvotering er ikke noe bransjen vil tape på.