Da Romsdalsmuseets utescene ble etablert i 1989, var noe av tanken å skape en folkelig arena med større kapasitet – som også skulle finansiere de smalere konsertene. I mange år fungerte det bra. Museet ga gjennom 90- og 2000-tallet titusenvis av publikummere store og minneverdige musikalske opplevelser.
Den siste virkelig store suksessen var Leonard Cohen-konserten i 2009, med publikumsrekord på 11.000. I årene som fulgte ble oppslutningen dårligere. Festivalen selv forklarer de siste årenes økonomiske underskudd med museumssvikt og dårlig vær. Til Veronica Maggio/ D›Angelo-konserten i 2015, der sistnevnte ble avlyst, var det kun solgt 2.500 billetter. Det var for øvrig ikke bare værgudenes feil. Sola skinte (endelig) den fredags ettermiddagen.
Samme helg ble det gitt signaler om at museet som utendørsscene skulle droppes i 2016. Umiddelbart hørtes nok det fornuftig ut i manges ører for en festival i økonomisk krise; å kutte ut en stor, ulønnsom scene med for høy risiko. Og heller satse på å utvikle andre, som Alexandraparken.
Etter å ha tilbrakt høsten i tenkeboksen, snudde festivalledelsen. Det skal bli konserter på museet i år også. Heldigivis!
For til tross for at museet har kostet Moldejazz dyrt de siste årene, har ikke festivalen råd til å droppe den. De må i stedet finne en bærekraftig måte å drive den på. For utescena er en arena med lav terskel som for folk flest er nært knyttet til Moldejazz sin identitet. Den er en del av varemerket. Den har et unikt historisk og sjarmerende miljø, som skiller seg fra andre nasjonale og internasjonale - konsertscener. Den oppleves eksotisk for tilreisende (hey, look at the grass on the roofs!). Og den bidrar til den gode festivalfølelsen, som ikke alltid er like lett å finne igjen i Bjørnsonhuset eller på Plassen. Dessuten har museet vært sponsorenes lekegrind. Det er vanskelig å se for seg en annen arena som kan erstatte nettopp det.
En annen grunn til at Moldejazz ikke bør gi slipp på museet, er at andre aktører neppe vil la den attraktive scena stå ubrukt gjennom sommeren. Det er jo ikke slik at Moldejazz har monopol på museets uteområde. Dessuten; det mest realistiske alternativet, Alexandraparken, fungerer godt slik den framstår i dag. Trolig vil parken miste noe av sjarmen dersom den vokser ytterligere.
At Romsdalsmuseet er en værutsatt scene og at vi fortsatt befinner oss på Nordvestlandet er to ubestridelige faktum. Derfor stusser jeg litt på at festivalen forsatt legger tre fullverdige konserter på samme kveld. Skal du få med deg alle, går det fort fire-fem timer. Etter min mening er det tilstrekkelig med to; eventuelt én, med support. Og; jeg kunne ønsket meg vår egen Ane Brun, som endelig kommer hjem etter strålende mottakelse Europa rundt - og som har stått på museets scene tre ganger før - på en egen og innendørs scene.
Det rokker likevel ikke ved inntrykket av en festival som har jobbet hardt for at vi også i 2016 skal få gode opplevelser på museet; ved å redusere risiko og publikumsantall. Tre gode navn står på plakaten 21. juli. Det gir forventninger om flere sterke artister også fredagen. Forhåpentligvis sterke nok til å trekke de rundt 3.000 publikummerne festivalen nå trolig trenger.
Moldejazz kan etter ukas spillestedstrategi- og programslipp senke begge skuldrene ett hakk og klappe seg selv på den ene. Vi andre vet hva vi skal gjøre i uke 29.