Hvis det stemmer at en god latter forlenger livet, så vil det være et lengelevende gjeng som forlot teatersalen etter å ha ledd seg gjennom Liv Strömquists stykke. Det handler altså om den store, etterlengtede og noen ganger vanskelige tilgjengelige kjærligheten sett fra en feminin synsvinkel. Strömquist med bakgrunn som tegneserieskaper bygger forestillingen rundt noen av sine bøker. Forestillingen hadde premiere i Stockholm i 2014 og nå er det altså norsk premiere på stykket som har blitt bearbeidet av Elisabet Torp. Dermed har det også blitt fornorsket, selv om det svenske grunnmateriell fortsatt henger igjen.
Kjente og, for noen, kjære personer blir karikert til det gjenkjennelige. Vår egen John Arne Riise, født i Molde, får blant annet så hatten, eller kanskje ballen?, passer i sitt valg av livsledsager. – Hvorfor kunne han ikke velge en fotballspiller, en han kunne sentre med, er blant spørsmålene som blir reist.
Det er ikke alltid like enkelt å ta det som en mann heller. Strömquists skråblikk rammer tidvis hardt. Menn kan være noen ekle, arrogante, klengete og veldig, veldig forfengelige dyr.
Stykkets dynamikk, rytmikk og tempo avhenger helt og fullt av de tre skuespillerne, Sara Fellman, Heiki Eero Riipinen og Line Brå Johansen, som suser ut og inn av de ulike karakterene. Her veksles det mellom kvinne og mannsroller med lynets hastighet. Heiko som dame blir for eksempel sjekket opp av en brautende Sara som mann. Dette suppleres med musikalske innslag som understøtter de verbale krumspringene på en ypperlig måte. Ikke bare er de kjapp i replikken, de kan synge også.
Latteren satt løst og enkelte lo så de nesten ikke greide å stoppe. Riipinen og Johansen viste en smittende gjøglerglede. For meg var imidlertid Sara Fellman stykkets store beholdning. Hun er et komikertalent av de sjeldne. Hennes tolkning av karakterer som Amy Winehouse, Yoko One og et dedikert fan av Tomas Espedal, vil leve lenge i min bevissthet. Winehouse som dritings, usikker og med et mildt sagt vekslende temperament. Ono som visjonær og superhyggelig kunstner og Espedal kjenneren i all sin nerdete sjarm.
Skal en pirke, og det skal en jo, så føltes innledningen litt treg. Det tok litt tid før stykket satte seg. Stigningen var imidlertid jevn til de tre hadde publikum i sin hule hånd. Noen av innslagene ble dessuten litt poengløse. Greit nok at den tidlige fotballspilleren Glen Hysen har vært gift noen ganger og forlatt konene med yngre modeller. Det smaker imidlertid mer av uthenging enn humor, og er det noe stykket har nok av så er det nettopp det, humor.
Dette er imidlertid smårusk i en forestilling som er en fryd i sin enkle visuelle og fyldige verbale galskap. Det gjør godt å le med et aldri så lite skråblikk til seg selv.
