I morgentimene fredag gikk jeg bort til aviskiosken på jernbanestasjonen i Glasgow. Fra et stort stativ utenfor aviskiosken WHSmith plukket jeg med en god bunke aviser. På veg opp til rommet ble jeg stående og snakke med en Celtic-supporter. Han ser på avisbunken. De tradisjonelle britiske sportssidene omhandlet utelukkende fotballkampen mellom Celtic og Molde. Skotten, som har hatt sesongkort på Celtic park i 25 år (samme plassen), velger seg raskt ut en avis, og peker. Han der har rett, sier han og viser til en aviskommentator. Utilgivelig, står det med versaler.

Markedsdirektør Oddvar Talset sa etter kampen at han fikk frysninger da han hørte «Molde er på topp» runge utover Celtic Park. Det er lett å forstå hva han mener. Molde satte i går en rekke rekorder. Daniel Berg Hestad ble den eldste målscoreren i Europa League. MFK ble det første norske laget som har vunnet en kamp mot et skotsk lag i Europa. Og aldri før har så mange MFK-supportere reist på en bortekamp i Europa. 850 blå og hvite var på plass i Glasgow. Å krysse George Square var som å vandre ned Storgata i Molde på en kampdag. Mange kjente ansikt. I tillegg gjør utenlandsreisene noe med nordmenn. Vi begynner å snakke med folk vi kjenner ansiktet til, men som vi vanligvis bare nikker til.

Alle de 850 kommer til å reise heim med sine minner fra turen. En fantastisk reise. For meg startet det på flybussen i Aberdeen. Jeg trodde at jeg skulle være den eneste fotballsupporteren som la reiseruta om oljebyen i nord. Jeg tok feil. Flertallet av passasjerene på bussen holdt med Molde. Etter at vi hadde kjørt i vel 200 meter stopper bussen. Sjåføren går ut. Det tar litt tid. Så kommer han inn med støtfangeren i hendene. Han legger den i midtgangen. Rister på hodet og kjører videre. Etter hvert kommer det flere passasjerer inn. De balanserer forbi støtfangeren og finner sine plasser.

Som sportsjournalist har jeg vært til stede på de fleste store arenaene i Storbritannia. Torsdag kveld var første gang på Celtic Park. Det er en mektig arena. Rammet inn på en slik måte at den føles intim sjøl om den tar 60 000 mennesker. Det var vel 38 000 der torsdag kveld. Da Celtic kom ut på banen til andre omgang sang de «You’ll never walk alone». Det holdt ikke. Men mannen jeg traff på veg tilbake til hotellet i morgentimene i går gir ikke opp av den grunn. Det er ikke manageren eller spillerne som er viktig for han. Det er klubben. Men han klarer likevel ikke la være å kommentere det:

– Dere har jo et godt lag som jobber for hverandre. Hvordan har dere klart det? Jeg er imponert, sier han.

God helg!