Det første minnet jeg har av flomlys på en fotballkamp er over 20 år gammelt. Det var en høstdag i 1994. For første gang i mitt liv skulle jeg se mitt engelske favorittlag på ordentlig. Det var mørkt. Det regnet. Det var pappa, broren min og meg. Vi hadde gledet oss i flere uker. Vi hadde vært på kveldskamper før, men denne gangen føltes det som om lyset hadde en slags tiltrekningskraft. Alle gikk mot stadion, vi tre sprang nesten. Det var hese fotballsanger, lukta av hamburgere med løk og regnvåte supporterskjerf.

Den samme følelsen hadde jeg på mange måter torsdag kveld. Helt siden trekningen ble klar har jeg gledet meg spesielt til Celtic. Når engelske fotballklubber skal feire sine helter med en såkalt «Testimonial» er Celtic favorittmotstanderen. Årsaka er enkel: Klubben skaper en helt egen stemning. Det har det også vært i Molde denne uka. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom noen tilreisende bortesupportere fra den norske eliteserien hadde tatt samme eierskap til byens utesteder som våre skotske gjester. Men dette er Europa League. Vi får en annen rolle som vertskap. Derfor fikk sjølsagt bortefansen «ta over» hele supporter-puben 1911.

Ute i stormen på Aker stadion virket spillerne skjerpet. Ballen regelrett blåste Moldes veg. Da Vegard Forren sendte MFK to mål foran ble de skotske supporterne overraskende stille. På nettet kokte det. Ole Gunnar Solskjærs navn gir en helt egen oppmerksomhet. BBC sin Twitter-konto oppsummerte onsdagens kamper slik: «Klopp får sin debut på Anfield, Tottenham møter Anderlecht og Solskjær angriper Celtic». Da sluttsignalet gikk var det jubel, glede, tårer og omfavnelser. I de neste timene kunne man se hvor mye fotball betyr for mange av innbyggerne i Romsdal. Samtidig hamret de skotske journalistene hardt på tastaturet i et forsøk på å finne de beste ordene til å beskrive elendigheten.

Da jeg i morgentimene i går hastet mot Alexandra for å rekke et møte sto en kar utenfor 1911 med en vannslange. Det hadde regnet hele natta, men fortauet måtte likevel spyles. Jeg spurte hvordan det så ut inne, og han svarte: «Ikke så galt som jeg hadde fryktet». Inne i resepsjonen satt en gruppe grønn- og hvitkledde og ventet på transport til flyplassen. De virket trøtte, men klare for heimreisen. I løpet av to dager satte skottene sitt preg på byen. Nå kan kanskje MFK-supporterne få tilbake puben sin?

God helg!