MOLDE: «Det er som bare f.... at hun slutter!»

Slik er reaksjonen blant en av kollegene på kulturavdelinga på fylkeshuset etter det ble kjent at deres fagsjef Johild Kosberg Bredin blir ny leder for Bjørnsonfestivalen. En annen beskriver en avdeling som ble totalt tatt på senga. «Hun er en knallgod sjef. Og noe så sjeldent som en kombinasjon av en kunstnerisk sjel og  et strukturert hode. Festivalen er kjempeheldige som får henne», sier en annen.

Selv tar Johild, som nå sitter inntullet i skjerf og ullgenser på et morgenstille Fole Godt, det hele med stor ro.

– Etter 15 år i fylket, blir det veldig rart å slutte. Det er trist, sier Johild, som har jobbet mye med kultursekken siden hun kom innenfor fylkeshusdørene som musikkprodusent.

– Vi er langt fra ferdige med kultursekkarbeidet ennå. Det er bra for ordningen at det kan komme inn andre blikk og andre perspektiv, sier Johild.

–  Kultursekken koster 200 millioner kroner årlig nasjonalt. Er den verdt det?

– Det er gjort undersøkelser på det, men ikke spesifikt for Møre og Romsdal. Til det spørsmålet  vil jeg forholde meg til Kulturtorget. Dit kommer masse folk. Kommunene er med. Det er ingen som ikke vil ha det. Deltakerne ser verdien. Hva kulturopplevelser gjør med barn og unge, sier Johild.

Musikk en del av livet

Johild vokste opp i Isfjorden. Og bare for å ha klargjort slektsforholdene med en gang: Arkitekten Kjell Kosberg er hennes onkel.

– Jeg er en lærer- og rektor-unge. Som 7-åring begynte jeg å spille piano. Men fordi jeg skjønte at jeg aldri kom til å ta igjen storebror Ole Johannes på tangentene – han jobber i dag som organist - skiftet jeg til fløyte. Det var den gang vi fikk undervisning hjemme hos lærerne på kulturskolen. Jeg spilte hos Torkil Klami, og takket være hans ekstraordinære engasjement holdt vi på i timesvis; ikke i tjueto minutter som i dag, sier Johild, som seinere fikk undervisning hos Lindsay Winfield-Chislett i Fiksdal.

– Da skjønte jeg hvor nivået lå. Og så ble det Tonheim folkehøgskole, før musikkstudier ved Griegakademiet i Bergen og hovedfag i musikkformidling i Oslo.

– Hvorfor valgte du å satse på musikken?

– Musikk er en del av meg. Det er litt vanskelig å forklare. Men det er en musikkspiller som alltid går i hodet. Jeg hadde ikke noe valg, sier Johild, som fortsatt tar på seg mindre oppdrag.

På Griegakademiet fikk hun som blåser beskjed om å skaffe seg en fast pianist å spille med. Det var i 1995.

– Martin hadde en veldig dyktig og litt smågal tsjekkisk lærer. Ved å velge ham, fikk jeg også tilgang til læreren hans, flirer Johild og får smalere øyne bak brilleglassene.

–  Jeg likte Martin fryktelig godt. Han var sosial, flink med folk. En utrolig hyggelig fyr. Etter 14 dager flyttet vi sammen. Og siden har det vært slik.

Balanse i livet

Kanskje henger det sammen med utdanningen som fløytist og et påfølgende undertrykt fløytebehov. For Johild Kosberg Bredin er en plystrer. Ikke av typen som hvisler stille i et hjørne, men som plystrer seg høylytt gjennom dagen. Hun er også kjent for å være ubyråkratisk. «Det høres ut som et godt tiltak! Vi må klare å hoste opp noen penger til det», kan hun si humoristisk. Dessuten har hun bein i nesa, hun er kjapp i hodet – men er også utålmodig, sta og temperamentsfull.

–  Jeg blir veldig lett engasjert. Går helhjertet inn i diskusjoner. Temperamentet mitt er ikke slik at jeg skjenner og smeller, men jeg kan bli veldig hissig. Heldigvis går det fort over, sier Johild og legger til:

– Jeg har skjønt at jeg må finne balanse i livet. Derfor gjør jeg yoga. Og jeg mediterer.

– Klarer du å la være å tenke på noe som helst?

– Ja. Faktisk. Hele poenget med meditasjon er jo at det ikke er noen prestasjon i det. Det er en tilstand du går inn og ut av, sier Johild, som har lært seg yoga gjennom bøker og filmer.

– Jeg gjør sikkert masse feil. Men det blåser jeg i. Yoga er ikke akrobatiske øvelser for meg, men avkobling, sier Johild, som også liker å stelle i hagen.

– Er det den samme balansen du er på jakt etter der?

– Ja. Det er noe veldig håndfast med å rote rundt i jorda. Men jeg driver ikke med bed og luking. Planter, krukker. Å skru opp en veranda eller en bod. Der har du meg, sier Johild.

Hun og Martin har tre barn, i alderen 6 til 17 år. Da den eldste skulle konfirmere seg, begynte hun like gjerne å brodere bunad.

– Så da nummer to skulle til pers, tenkte jeg at nå kan jeg det. Men tror du ikke hun ville ha Sunnmørsbunad i stedet for Romsdalsbunaden!

Johild ler. Hun har alltid vært glad i håndarbeid. Og hvor mange bøker hun har slukt i løpet av livet; det har hun ikke tall på.

Kultur som sprengkraft - ikke bare kos

Den nye Bjørnson-sjefen bytter trolig jobbadresse til Plassen rett etter jul. Endelig dato er ikke fastsatt.

– Hvilke egenskaper blir viktig i den nye jobben?

– Jeg har et godt overblikk over kulturlivet og et godt nettverk. Samt stor arbeidskapasitet. Og jeg liker å samarbeide med andre, sier Johild.

– Du skal lede festivalen inn i 25-årsjubileet neste år?

– Ja! Da må vi lage stor ståhei og noen skikkelige høydepunkt. Det blir også anledning til å dra noen linjer bakover i tid. Men det er klart, programarbeidet har allerede startet. Det blir ikke bare opp til meg, sier Johild, som mener størrelse og format på festivalen er godt etablert de siste årene – hun har ingen ambisjoner om å endre det.

– Utfordringer framover?

– Da er vi tilbake til å hoste opp penger. Når det gjelder søknader, står jeg rimelig støtt. Sponsormarkedet blir derimot en ny arena. Jeg opplever at festivalen har mye goodwill. Men det blir like viktig å gjøre seg lekker framover, sier Johild, og legger til:

– En trend er jo at sponsorer går inn og støtter enkeltprosjekt i stedet for å inngå langsiktige avtaler.

– Hva blir det første du skal gjøre  når du sitter i sjefsstolen på Plassen?

– Snakke med de frivillige. Deretter blir det å hoppe inn i programarbeidet.

– Kan du røpe noe av det du ønsker å få til i festivalåret?

– Jeg har en liste, men ikke noe jeg vil ut med nå. Jeg må være på innsiden for å gjøre meg selv relevant, sier Johild, som ikke er sikker på hvordan staben rundt henne blir ennå.

– Synnøve Haga vil fortsatt bidra i programarbeidet. Det er jeg glad for. Så blir det et tverrfaglig, kunstnerisk råd slik det har vært. Men akkurat hvem som skal sitte der vet jeg ikke nå

– Ditt forhold til Bjørnson?

– Han er en bauta i norsk historie, ikke bare i litteraturen. Men jeg plukker ikke opp Bjørnson litterært i dag. Derimot er han forbausende dagsaktuell gjennom de ideene han sto for og kjempet for i sin samtid. Han var en nasjonsbygger med kampsaker som vi fremdeles må forholde oss til, sier Johild, og legger til:

– Det innebærer et stort ansvar å lede en festival i hans navn. Det spesielle med Bjørnsonfestivalen er at den bygger på hans verdier. Ytringsfrihet og menneskerettigheter. I det ligger det sprengkraft. Og det har jeg lyst til å utnytte.

– Blir kultur for ofte bare kos?

– I Norge trenger vi ikke ty til storslegga så ofte. Hvordan samfunnet ser ut påvirker kunsten. Men samfunnet vårt trenger også å bli utfordret, sier Johild.

Selverklært lesehest

Plasserer du Johild i et bibliotek får hun en følelse av panikk når hun tenker på alt hun burde lest, samtidig som hun blir totalt euforisk over alle mulighetene.

– Jeg leser alt. Artikler og kronikker med samfunnsaktuelle tema. Krim. I det siste har jeg lest mange norske samtidsforfattere. Johan Harstad og Cecilie Enger. Det kan være både handlingen og det stilistiske jeg blir fascinert av.

– Dine største leseropplevelser?

– Det er vanskelig å rangere. Men Fuglane av Tarjei Vesaas, som jeg leste på videregående, sitter i meg ennå. En dåre fri av Beate Grimsrud var en veldig sterk bok fra 2011 og så likte jeg veldig godt «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» av Johan Harstad fra 2005.

Spør du Johild om hva kultur er – og hva kultur betyr – tenker hun tilbake på jobbintervjuet.

– Jeg ble spurt om hvilket kunstsyn jeg har. Og hvilket litteratursyn.

– Og da svarte du?

– At det handler om sluttmøtet, uansett hvilken kunstform vi snakker om. Det er i møte med et publikum kunsten oppstår.

– Det blir sagt at det ikke skjer nåkka i Molde?

–  Det forstår jeg ikke. I hvilken annen by kan du nærmest gå tørrskodd fra opplevelse til opplevelse – på ulike arenaer– som her?

Johild stopper opp.

– Kultur er en del av meningen med livet. Det er den som løfter oss, og gir innsikt og utsikt. For meg er kulturbegrepet vidt. Fotball er kultur. Friluftsliv også. Det betyr at de aller fleste av oss er kulturkonsumenter. Og at det stadig skjer nåkka i Molde.