Ukas gjest i Romsdals Budstikke podkast Hør på henne er gründer og personlig trener Veronica Liabø Johansen. I episoden forteller hun om hvordan hun turte å satse alt og starte eget treningssenter, Spirit, for fire år siden.
Episoden hører du her:
– Jeg hadde oppsparte midler og fikk litt hjelp fra noen som har investert i aksjer. For meg var det nå eller aldri. Jeg var på topp i livet med energi og pågangsmot, og kun meg selv å tenke på, og mange gode fine folk rundt meg som hjalp meg og sto på. Det er ikke noe jeg kunne gjort alene, sier Johansen.
Brenner for folkehelse
Videre forteller hun at hun synes det er artig å motivere folk, at hun virkelig brenner for folkehelse – og at fokuset hele veien har vært trivsel.
– Trening skal ikke være en negativ greie, det er målet mitt, forklarer hun, og legger til:
– Den tida du bruker på trening er så verdt det. Mange tror du må bruke timevis hver uke, og sier de ikke har tid til trening. Men alle har tid til det.
I episoden tipser hun om hvordan man bør starte for å komme i gang med trening - og ikke minst, fortsette med det. Hun har også noen teorier om hvorfor folk lar være å trene, selv om de helsemessige fordelene er åpenbare.
Dessuten snakker hun om hva hun lærte av å være med i Bikini fitness-konkurranse, da hun var under seks i fettprosent (normalen for ei dame er rundt 20) og veide 20 kilo mindre enn hun gjør nå.
Høydemeter-sluker
Gründeren forteller også om hvor fortvilet hun ble da koronaen tvang henne til å stenge dørene rett før toårsdagen for Spirit skulle markeres.
– Det var et slag i trynet. Jeg satt hjemme på sofaen og skrek, og tenkte at nå går alt ad undas, jeg ringte pappa og sa det bare er å gi opp alt.
Heldigvis sa faren hennes, som han pleier; «orna se».
Videre røper hun hva som stadig trekker henne ut og opp på de høyeste toppene i området – turer hun også deler med sine flere tusen følgere på Instagram.
Hun forteller også hvor mange høydemeter hun egentlig sluker i løpet av et år, og hvordan en skade har satt henne ut av spill det siste halve året.
Dessuten snakker hun varmt om sin kjærlighet for bygda. Hun, og hennes to katter, bor fortsatt på småbruket hun kjøpte da hun var 21 år, ikke langt fra der hun vokste opp på Istad.
– Jeg er ingen bydame, fastslår hun.