I fritt svev over byen

Like etterpå svever du i lufta. Alpinanlegget i Tusten er langt under deg, og det fjerne ser du Molde fra lufta, og du er høgere enn tv-tårnet på fjellet. Det er naturstridig, men samtidig så rått. Et skikkelig kick!

Tandem

Under en time tidligere sto vi på parkeringsplassen ved alpinanlegget i Tussen. Jon Magnus Sandvik, Anders Ulvestad, Ann Helen Ulvestad og Tom Erik Haugen fra Romsdalstindene paragliderklubb pakket skjermene sine i bilen som klubben bruker for å kjøre opp til toppen av Tusten.

– Vi er litt late, flirte Sandvik, før vi satte oss bilen og begynte på den bratte stigningen opp. Han er en av fire i Romsdalstindene paragliderklubb som har lov til å fly tandem.

Skjermet

Paragliderklubben har eksistert siden 1993 og har i dag ca. 50 medlemmer. De flyr hovedsakelig fra Tusten, Freikollen, Nesaksla og Skalten. I dag skal vi altså fly fra Tusten, og 17 år gamle Håvard Ulvestad og undertegnede skal få sin debut og fly, festet til Sandvik.

I paragliding bruker man skjerm. Til forskjell fra hopping i fallskjerm, hvor skjermen brukes for å bremse et fall, brukes skjermen i paragliding for å gi et løft. En bruker da luftstrømmene til å sveve, og ved hjelp av styretråder styrer man hvor man skal, og for å lande.

Ikke risikosport

Flygetiden avhenger veldig av vindforholdene. Sandvik sier at på alle de hundrevis av turene han har gjort har han en i snitt en flygetid på en halvtime.

Til tross for at forsikringsselskapene har fjernet sporten fra lista over ekstremsport, er det fortsatt en risikosport og slett ikke ufarlig. De fleste ulykker skyldes menneskelig svikt. Vi må derfor undertegne et papir på at vi skjønner risikoen, før vi får lov til å ta av.

Blåser

Vel opp på Tusten går vi til en bakke øst for tv-tårnet. Det er nå vi skjønner at å fly paragliding omfatter kunnskap om vindforhold og vær, i tillegg til utstyr.

– Det blåser litt for hardt her nå, sier Sandvik.

– Vi starter derfor litt lenger ned.

Rykket bakover

Femten minutt seinere har jeg på meg en rosa hjelm (heldigvis liker jeg rosa) og seletøy som jeg så festes fast til Sandvik med. Jeg blir instruert om å løpe framover alt jeg kan, mens Anders Ulvestad står foran meg og drar. Dette fordi vi vil bli rykket hardt bakover når skjermen kastes opp og vinden får tak.

Drømmen om å fly

Jeg forventer at det skal være kjempetungt, men etter en kort tid innser jeg at nå tar vi av, og bakken forsvinner under meg. Så der flyger vi da over Moldemarka, en varm sommerdag i juli. Det er som alle drømmer man har om å fly blir levendegjort.

Spesielt artig er det å ta en svipptur over kanten av fjellet, og se ned i Malmedalen og bort på Elnesvågen i det fjerne.

Nei til fallskjerm

Etter at min tur er ferdig er det Håvard Ulvestad sin tur. Foreldrene hans, Anders og Ann Helen Ulvestad, har holdt på med paragliding i over sju år.

– Jeg har fått invitasjonen før om å bli med, sier syttenåringen.

– Men da jeg ymtet frampå om fallskjermhopping mente mamma at jeg burde prøve noe som var tryggere først …

Håvard sier han ikke har gruet seg, men er synlig spent før han skal ta av. Og like etter får han også samme flyturen som journalisten.

Turbulent

Vel nede på bakken er han litt mindre ekstatisk enn undertegnede. – Det var utrolig kult å sveve der oppe i fjellsida, men jeg ble litt sjøsyk da vi skulle lande, sier han. Sandvik sier at det er ikke uvanlig. – Det ble ganske turbulent nå på slutten, siden vinden har endret seg, sier Sandvik. – Og da kan sjøl erfarne folk bli litt ugne.

Vil Håvard prøve igjen?

– Kanskje, men da skal jeg ta sjøsyketabletter først, he he.