KRONIKK:

Synssansen spenner bein på balansen

Illustrasjon: Mari Watn 

Nyheter

Å låse synet på noe utenfor seg selv i vanlige rett opp- og nedbevegelser, fungerer som en falsk krykke. Å støtte seg unødvendig til noe eller noen, gjør balansen på sikt mer utrygg. Tilforlatelige nødløsninger undergraver tilliten til kroppen. Denne tilliten må baseres på våre viljestyrte bevegelser.

Filosof Ludwig Wittgenstein (1889-1951) sa: De sider ved ting som er viktigst for oss er skjult fordi de er så enkle og kjente. Det som utgjør det reelle grunnlaget for menneskers utforskning, faller en ikke inn i det hele tatt.

Brit Fadnes  Foto: Privat

Wittgensteins ord stemmer. Da jeg, sammen med fysioterapeut Kirsti Leira, hjerneforsker Per Brodal og en mengde pasienter, startet utforskingen av sammenhengen mellom kroppslig og mental balanse for 19 år siden, var det som å gå rett inn i en tett skog. Vi så knapt skogen for bare trær. Fenomenet balanse har tatt lang tid å forstå mer av. Det tilsynelatende enkle er lett å bli blind for. Begrepet balanse er abstrakt. Ingen får bedre balanse ved kun å snakke, tenke eller føle rundt begrepet. Godt håndverk må til.

Systematisk prøving og feiling har gitt resultater. Alle piler peker mot rytmisk balanse som en forutsetning for å bevege seg avslappet i rytmisk flyt. Rytme - definert som trygge svingninger - er nøkkelen for å føle tilstrekkelig kontroll over livet. Når vi beveger oss rytmisk, løser vi lettere opp fastlåste systemer som for eksempel svimmelhet, smerter, tvangstanker og tvangshandlinger, angst og uro.

Endringer som skal vare over lang tid, krever mye øving. Repetisjoner er helt nødvendig. Hvem vil øve på noe som er uviktig? Er tillit til kroppen viktig? De fleste svarer umiddelbart ja. Tillit handler om å stole på. Samarbeid forutsetter tillit. Med god tillit kreves færre forholdsregler og gjør det lettere å ta større risiko. Tillit gir trygghet og økt trivsel. Mistillit gjør det motsatte. Tillit kan ryke skremmende fort. Som regel tar det lang tid å bygge den opp igjen. Tillit til kroppen – det vil si til meg selv, selvtillit – er grunnleggende viktig for oss alle.

I balansens tjeneste har vi i mange år utforsket taktfaste bevegelser, hendenes sjefsrolle i bevegelser, hendenes ansvar for oppmerksomhetsretning, bruk av kommandoord for å stilne nissetanker, integrering av god bevegelseskvalitet i hverdagsbevegelser vi likevel må gjøre, dreie hodet inn for å redusere synsforstyrrelser osv. Dette er vi gode på. Likevel har jeg erfart at det er noe som mangler. Men hva?

Pasientene og jeg er enige. Dette noe er å dempe den evige indre uroen som rommer sensurering, stress, press, krav og et ubehagelige surr av forventninger som hemmer øyeblikkets tilstedeværelse. Det forstyrrer den enkelte i å komme i den læringsposisjonen som er nødvendig for å gripe fatt i og å eie egne endringsprosesser. Hvordan gjøre seg roligere og mer tilstede? Hvordan bruke bevegelser som verktøy og inngang til å skape tillit til seg selv?

Pasientene er rett og slett kjempeflinke. Høsten har vært preget av gode fagsprang. Så tilbake til synssansen som er en luring. For å navigere oss framover er vi avhengig av synet, men når vi reiser oss og setter oss (som skjer på stedet) kan synet få hvile. I viktige vertikale bevegelser må ikke synet forstyrre og forkludre tilstedeværelsen i hva vi gjør akkurat nå. Fra muskler, sener og ledd sendes signaler via bevegelsessansen til hjernen når vi beveger oss. Dette er pålitelige informasjonen. Men synssansen har en lei tendens til å breie seg ut og hemme oppfattelsen av disse viktige signalene.

Vi erfarte hvordan synet - som en refleks - koblet seg til og skapte forstyrrende nissetanker ved det minste strekk av ryggen. Her snakker vi om hele ryggsøyla, fra bekken til skalle. Dette hadde vi faktisk ikke tatt høyde for. Til de grader hadde vi bøyd hodet inn, men ikke bøyd hele overkroppen som en sekk. Erkjennelsen av sammenhengen mellom strekkimpuls og påkobling av synet ble viktig. Nå lykkes vi i å frikoble synet. Erkjennelsen gjør det enklere å forstå hvorfor så mange er stive i nakke og rygg.

Med hender som leder bevegelsene som rammer inn vårt fortrolige rom på en enkel måte, og der synet bare får hvile, oppstår en behagelig ro. Trygt. Bare deg. Bare meg. Ingen forstyrrelser. Kun en tilstedeværelse i enkle gjenkjennende bevegelser som resulterer i en fornemmelse av et behag. Med lavt balansekrav i sittende lærer alle å skape den usynlige grinda mellom seg selv og verden utenfor. Inni rommet er også tanker og følelser tollfrie.

I dette fortrolige rommet skal balansen oppdateres. Rommet fylles med gjenkjennende bevegelser som sikrer rytmisk balanse når vi reiser oss og setter oss. Dette er hverdagens to mest vanlige balansekrevende bevegelser som lyser som gull når de gjøres med god kvalitet. Fornemmelsen av en behagelig kontroll blir naturlig gjentatt. Rommet fungerer som et balanserom. Hvordan hver av oss fornemmer balansen, er ikke delbar med andre.

Eierskapet til vårt fortrolige rom må bli med ut i verden. Uten det rakner evnen til å beskytte seg. Blir vi usikre etter noen skritt om vi har tapt dette dyrebare rommet, kan det å si gåregla (en taktfast barneregle) inni seg være nok til å fjerne tvilen. Tilliten til kroppen gjenreises. Er usikkerheten stor, er det lurt å gå tilbake til start og gjøre verktøyet i sittende. Grinda må på plass igjen. Sammen med andre kan alt gjøres diskret.

Hele vegen har følgende vakre ord fra forfatter Sigrid Undset (1882-1949) ligget i bakhodet mitt: Livet er fullt av store ting for dem som evner å omgås de små ting fortrolig. Det ligger en altfor ubrukt ressurs i enkle gode balansekrevende bevegelser. Jeg mener vi har grunn til å være stolt av det vi har fått til.

Blir du nysgjerrig? Kikk inn på hjemmesiden vår www.balansekoden.no og videre til videoverktøy. Lykke til!

Britt Lenes Fadnes

Spesialist i fysioterapi, avdeling for DPS Nordmøre og Romsdal

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal