KRONIKK

Veøya og Europaveg 39

UTGRAVING: Et bilde av en ung arkeolog i 1990, med ferdig gravet 2 meter djup åkerrein på Sørøya.  Foto: Privat

Brit Solli, professor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo  Foto: Privat

Nyheter

Aktivistene for Romsdalsaksen, i det siste året med sunnmøringen Frank Sve som frontfigur, har i aviser og kommentarfelt ofte uttalt at søndre del av Veøya ikke er fredet. Det er både riktig og galt.


LESERINNLEGG

Svar til Solli om Veøya: «Ladde og feilaktige uttrykksmåtar for å forsterke bodskapen din»

«Vil Romsdalsaksen, slik planane i dag føreligg, stå i vegen for ei vidare utforsking av Veøya?», skriv Lars Valderhaug.


Nordre del av Veøya er landskapsvernområde i medhold av Naturmangfoldloven. Paradokset er at det ikke er naturen som er unik. Det er kulturminnene som er enestående nasjonal kulturarv: Peterskirken bygget i perioden 1140 – 1200; sørvest for steinkirka ligger Norges eldste kristne gravsteder datert til midten av 900-tallet; i Bondevika ligger tuftene av leidangsnaust datert til ca. år 1000; vest, sørvest og nordvest for den stående steinkirka ligger, under de grønne enger, restene etter middealderens kjøpsted på Veøya. 40 – 50 mål av arkeologiske kulturlag viser utbredelsen av den vesle byen. I Nordvågen er det funnet et bryggeanlegg datert til 1200-tallet, en periode som var kjøpstedets storhetstid. Alt dette er automatisk fredet etter Kulturminneloven. Så vidt jeg vet er det ingen av Romsdalsaksens tilhengere som vil legge E39 over denne delen av Veøya.

Men det er ikke slik at den søndre delen av øya, heretter kalt Sørøya, som eies av det statlige Opplysningsvesenets fond, ikke har automatisk fredede kulturminner. Oppe på Sørøya ligger åkre som ble dyrket så langt tilbake som for 3000 år siden. Åkerreiner, det vil si kanten av åkrene, er opp til to meter djupe, de er flere hundre meter lange. I denne åkermarka er det gjennom hundrevis av år lagt opp 50 rydningsrøyser. I Jernalderen for 2500 til 1000 år siden, gravla Veøybøndene sine døde i 10 gravrøyser oppe på Sørøya. Helt sørvest på Veøya, i Storsandvika, ligger et strandgravfelt med 8 sikre gravrøyser. Den siste hedningen på Veøya ble røyslagt i Storsandvika så seint som på 900-tallet, omtrent på samme tid som de tidligste kristne ble lagt i kister nord på øya. Når det gjelder å forstå kristningen av Norge, er Veøya helt sentral. På Galtevikneset og Øyaneset, øst på Sørøya, ligger to gravrøyser trolig fra bronsealderen eller eldre jernalder. Også på Hangholmens øverste punkt er det rester etter en gravrøys.

Alt dette er automatisk fredet etter kulturminneloven. Men, som blant annet Frank Sve har påpekt er ikke hele søndre del av Veøya fredet. Det finnes «luker» mellom de automatisk fredede kulturminnene. Kulturminneloven av 1978 har blitt revidert flere ganger i løpet av de siste 40 årene og lovens intensjon har lagt mer vekt på å verne, og hvis nødvendig, frede gjennom enkeltvedtak, områder knyttet til kulturminner av nasjonal interesse, såkalte kulturmiljøer. I Kulturminnelovens paragraf 2 heter det: «Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng». Videre i paragraf 3 står det: «Ingen må – uten at det er lovlig etter § 8 – sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje.» (min uthevelse)

En europaveg over Veøya vil utvilsomt skjemme fredede kulturminner av nasjonal verdi. Slik Romsdalsaksen har skissert brotilknytningen, vil vegen dessuten komme i direkte konflikt med de fredede kulturminnene på Hangholmen, i Storsandvika og på Øyaneset.

Hvorfor er hele Veøya et viktig nasjonalt kulturminne?

Veøya er et av de få steder i Norge har fått vært i fred for de siste 150 års modernisering og formidable endring av våre omgivelser og landskap. Den ble en «øde øy» etter at presten og hans hushold flyttet til fastlandet rundt forrige århundreskifte. Den over 800 år gamle steinkirka står der som et monument over generasjoner av romsdalinger. Vi kan fortsatt oppleve prestegården fra 1750 og under de grønne enger ligger restene av en liten, travel by der folk levde og virket fra midten av 900-tallet til det hele sakte tok slutt etter svartedauden i 1350. På søndre del av øya har folk i generasjoner, helt tilbake til eldre bronsealder dyrket jorda og gravlagt sine mest prominente folk.

Skal vår bruk- og-kast- generasjon bygge en motorveg over denne øya? Er det vår rett å sprenge oss gjennom tusenvis av års godt bevart historie?

Relevante kilder: www.bokhylla.no Skriv Veøyaboka i søkefeltet. Se også Romsdalsmuseets årbok 2008 og 2013.

Brit Solli

Professor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal