Leserinnlegg

Spesialundervisning - en risikosport?

undervisning: Elever som har fått spesialundervisning utenfor den vanlige klassen kommer dårligere ut enn andre elever med tilsvarende vansker, men som hadde fått undervisning i vanlig klasse. 8illustrasjonsFoto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix 

Emmy Elizabeth Langøy,  

Nyheter

Hver dag arbeider skoler og NAV-kontor for å hjelpe barn, unge og voksne. Skolen skal lære elevene det skolen har fått i oppdrag å lære barn og ungdom. NAV skal blant annet bistå folk med å finne og beholde en jobb. Det legges ned betydelige krefter i skole og hjelpeapparat og det er ikke grunnlag for å anta at det står på de enkelte yrkesutøveres gode vilje. Men det at intensjonene er gode er ikke det samme som at resultatet blir det.

For hva når det å få en viss type hjelp bidrar til at personen kommer dårligere ut enn sammenlignbare personer som ikke har fått slik hjelp?

Dette kan høres merkelig, ja, beint fram usannsynlig ut, men dette er gjentatte ganger vist i forskning. Elever som har fått spesialundervisning utenfor den vanlige klassen kommer dårligere ut enn andre elever med tilsvarende vansker, men som hadde fått undervisning i vanlig klasse. Personer som hadde deltatt på gjentatte arbeidsmarkedskurs hadde større sannsynlighet for å forbli arbeidsledige sammenlignet med andre personer som også hadde utfordringer med å få arbeid, men som ikke hadde deltatt ved slike kurs. Risikosport er definert som aktivitet som er forbundet med usikkerhet, og effektene av spesialundervinsning kan være forbundet med usikkerhet, både knytta til virkning og bivirkning.

Svarene på hvordan hjelp kan virke mot sin hensikt kan være både mange og sammensatte, men slik hjelp kan ha noen bivirkninger man bør ta inn i totalvurderinga ved utforming av tiltakene.

I min doktorgrad undersøkte jeg situasjonen til personer som i videregående skole var kategorisert med enten psykososiale vansker eller generelle lærevansker. Det store flertallet hadde vanskene i mild grad og de var ikke utviklingshemmede. Men felles for alle var at de i skolen hadde særordninger: dvs. spesialundervisning, enten i smågrupper utenfor vanlig klasse, en til en-undervisning med lærer eller de hadde assistent. Studien analyserte både store, kvantitative data fra skoletid og voksenliv og kvalitative intervjudata av 21 av dem etter at de var blitt voksne.

Hvordan hadde de opplevd skoletida og hvordan mestret de møtet med voksenlivets krav til arbeidsdeltagelse og sjølstendighet? Mange hadde klart seg bra, men uttrykte i intervjuene at dette var mer på tross av, enn på grunn av, hjelpa de fikk i skole og hjelpeapparat. De hadde følt seg utsatte og utenfor. Dette kan ha ulike forklaringer. Hos noen kunne utfordringer knytta til egne vansker være en faktor, de kunne slite med å lese og lære, noen opplevde det sosiale samspillet med jevnaldrende som utfordrende, og en del sleit med kommunikasjon.

Men uansett hvilken vanske de i utgangspunktet hadde, så ble utenforskapet forsterket ved at de hadde særordninger. De ble stigmatisert, og stemplet som annerledes. Denne annerledesheten ble eksponert via særordningene og det kunne bli «en hjelp på utstilling». Særordninger kan på slik måte ha en rekke uheldige bivirkninger.

En bivirkning handler om annerledesgjøring. Når en elev blir tatt ut av klassen påvirker det både læreres, foreldres og medelevers oppfatning av og forventing til denne eleven. Det betyr ikke at alle opplever spesialundervisninga slik og at den er et udelt onde i alle tilfeller. Men det betyr det at det kan finnes utilsiktede bivirkninger av hjelpetiltakene skole og hjelpeapprat benytter overfor sine elever og brukere. Mens mange jobber hardt for å kamuflere at de i det hele tatt har noe å slite med, trer skole og hjelpeapparat inn med tiltak som heller understreker problemene.

En annen bivirkning er at slik lavere forventinger og negativ oppfatning også kan smitte over på hovedpersonens sjøloppfatning. Sjøloppfatninga vår påvirker hvilken forventning og innsats vi møter utfordringer med, og en krenket ære kan slik redusere motivasjon og pågangsmot hos enhver. Hos disse personene er dette stein til en byrde som ofte er tung nok som den er. Selektive valg er den mest virkningsfulle måten å beskytte sjøloppfatningen og personer kan, for å beskytte seg mot ytterligere nederlag, ty til strategier som å devaluere betydninga av utdanning eller unngå sosiale settinger. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for personens muligheter på lengre sikt.

En tredje bivirking av særordningene kan være mobbing. De fleste av de intervjuede opplevde mobbing i skoletida. Å bli tatt ut av klassen og satt i det en person kalte «idiotklassen», både forårsaket mobbing og forsterket eksisterende mobbing. Hos elever som får det følelsesmessige vanskelig, kan dette stjele oppmerksomhet og påvirke skoleresultatene negativt. Ungdom som har falt ut av videregående opplæring, oppgir mobbing og ensomhet som hovedårsaker til at de sluttet. Mobbing påvirker menneskers helse og motivasjon og kan ha negative konsekvenser langt inn i voksenlivet.

Hjelpetiltak som la stein til byrden var selvsagt ikke skolens intensjon. Men det forandrer ikke utfallet. Hos alt for mange er utfallet en skoletid med svak faglig progresjon, sosialt utenforskap og mobbeopplevelser. Dette ender ofte med frafall i skolen og en kvestet sjøloppfatning. Ufullført utdanning øker risikoen for en utestenging fra arbeidslivet, hvilket er en varig risiko for sosial og økonomisk marginalisering.

Særordningenes utforming lot til å ta utgangspunkt i en medisinsk forståelse av vanskene, hvor man definerer problemene som feil ved personen. Da vil man strebe mot at personen alene skal tilpasse seg eller endre seg. En relasjonell forståelse av vanskene vil derimot se relasjonen mellom individet og omgivelsenes krav og rammer. Da ser man ikke bare individets vansker, men også systemets vansker med å gi tilstrekkelig faglig hjelp uten større sosiale omkostninger.

Er det forhold i skolesystemet som kan virke funksjonshemmende snarere enn funksjonsfremmende? Ja, standardiserte hjelpetiltak kan være et av dem.

I min studie viste det seg at personene som klarte seg best gjennom skolegang og inn mot arbeidsliv, trakk fram det motsatte. De fremhevet fleksible ordninger i skole og hjelpeapparat: ordninger som åpnet for å bruke lenge tid, å få gjøre omvalg i videregående skole og å få prøve flere ganger - siden mange falt ut av skolen mer enn en gang.

Suksessfakorer var ordninger tilpassa personens preferanser og ressurser med oppfølging over tid i skole og ved inngang til arbeidslivet. Dette høres kanskje ressurskrevende og dyrt ut, men dette må vi som samfunn ta oss råd til. Eller for å snu på det: har vi råd til å la være?

Emmy Elizabeth Langøy, vernepleier og PhD i sosialt arbeid


Kronikken er skrevet som en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Molde. Red. anm

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal