10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. På Rosestua i Molde markeres dagen med kanelboller, nytraktet kaffe og tur til Damvokterhytta

– Rosestua er med på å holde folk friske

For brukerne av Rosestua er stedet avgjørende. Det gir sjøltillit, en sosial omgangskrets og mestringsfølelse. De blir sett.

BAKER KANELBOLLER: Ruth (t.v.) og Sandra (t.h) er i gang med kanelbollebakingen til onsdagens markering av verdensdagen for psykisk helse. Miljøarbeider Britt Anne Skjelten følger med.  Foto: Pernille Huseby

Rosestua er min andre heim. Jeg er her hver eneste dag, og er så utrolig glad i stedet.

Olav
Nyheter

MOLDE: Tirsdag, like før klokka slår halv tolv. Flere har allerede funnet vegen til Rosestua, et lavterskeltilbud for mennesker med ulike typer psykiske helseutfordringer. Stedet holder til i samme bygg som Kirkebakken omsorgssenter. Til vanlig er lokalene pyntet med kunst laget av brukerne. Nå henger det fargeprøver i moderne grå- og grønntoner på veggen. De hvite veggene skal bort. De har det vært nok av. Fra kjøkkenet høres lyden av ei kjøkkenmaskin i full sving. Sandra lager kanelboller til onsdagens markering av verdensdagen for psykisk helse. Da kan alle som vil bli med på tur. For henne er denne forpliktelsen viktig.

– Jeg har gjort en avtale om å lage kanelboller. Da forventer folk boller til kaffen i morgen. Det gjør det lettere for meg å komme over dørstokkmila. Det er så viktig. Det hadde ikke vært bra for meg om jeg skulle vært alene heime med tankene som spinner. På Rosestua får jeg lov til å bidra, og føle at jeg gjør noe viktig for både andre og meg sjøl, sier hun.

Føler seg sett

For Sandra er det viktig å føle seg sett.

– Går jeg inn på en kafé i byen så er det ingen som sier hei til meg. Kun personen bak kassa. Som får betalt for det. På Rosestua kan vi komme og sette oss ned uten å si noe, og likevel bli sett. Her ser de meg på dager hvor jeg ikke ser meg sjøl. Det gir meg sjøltillit til å gå ut og finne på noe. Det hadde jeg ikke gjort ellers, sier hun.

Rosestuas høgre hånd

Rosestua er en del av ressurstjenesten i kommunen. To miljøarbeidere jobber her, men stedet er brukerstyrt. Ruth har vært fast bruker av Rosestua i 18 år, 15 av dem som ansatt. Miljøarbeider Anne Britt Skjelten beskriver henne som deres høgre hånd.

– Jeg var litt skeptisk til Rosestua i starten. Jeg hadde møtt veggen flere ganger. Men stedet fikk meg i gang igjen. Jeg traff andre i en liknende livssituasjon, og fikk noe å holde på med. Jeg måtte ha folk rundt meg. Det verste en gjør er å bure seg inne. Det hjelper ikke. Her er har alle sin rolle og viktige funksjon, sier Ruth.

Hun forteller at det kommer en god blanding av folk i alle aldre innom.

– Noen jobber, andre ikke. Noen studerer. Felles for alle er at de har Rosestua som en trygg base, som kan være en oppmuntring videre i hverdagen. Vi snakker ikke så mye om sjukdom her. Vi prater om interesser eller det som skjer i byen. Men skulle vi ha det vanskelig en dag, er personalet tilgjengelig for en prat. De kan også opprette videre kontakt, skulle det være behov for det, sier hun.

Opprettholder hverdagen

Brukerne besøker også Rosestua når de er inne til behandling.

– Tenk deg at du blir sjukmeldt fra jobb. Da er det viktig å opprettholde noe av hverdagen. Hvis ikke kan det bli vanskelig å komme tilbake. Slik er det også for brukerne av Rosestua. Det er en viktig del av behandlinga at de opprettholder kontakt med oss. De komme hit og treffe bekjente og fyller hverdagen med, nettopp, hverdag, sier miljøarbeider Skjelten.

Noe for alle

På Rosestua er de opptatt av å skape en avslappende atmosfære. Ruth viser oss rundt både i første og andre etasje. Noen leser avisa, sitter for seg sjøl, tegner eller lager mat. Andre maler eller syr. Noen får massasje i den nye massasjestolen kjøpt på Finn. Mens andre er i verkstedet og snekrer. De har sommerfest i naustet på Røbekk. Arrangerer julebord. Åpningstidene er de samme hver uke. Forutsigbarheten er viktig. På Rosestua vet du hva du kommer til.

– Rosestua er min andre heim. Jeg er her hver eneste dag, og er så utrolig glad i stedet, sier Olav, som akkurat er ferdig å lese dagens VG.

– Vi blir nesten litt bekymra om du ikke kommer en dag, sier ei av de tre damene som sitter rundt bordet i stua.

– Pøh, dere er sikkert lei av å se meg, svarer han.

– Vi kan aldri bli lei av deg! svarer de tre damene i kor.

Rosestua er åpent for alle. Noen får høre om stedet via en miljøarbeider eller sjukepleier. Andre fra fastlegen. Mens noen finner vegen dit på egen hånd. Sandra skulle ønske enda flere fikk vite om tilbudet.

– Jeg tror det er mange som ikke vet at det eksisterer. Jeg tror vegen ut av problemene kan bli lettere om du besøker Rosestua, sier hun.

Vil ha mer raushet

Ruth og Sandra skulle ønske det var mer raushet rundt psykiske utfordringer.

– Man blir sykeliggjort og oppfattet som svak. Men sjukdommen er kun en liten del av oss, sier Ruth.

– Psykisk sjukdom rammer vilkårlig. Det kan skje på én, to tre, sier Sandra og knipser med fingrene.

Hun hadde jobb og var i sluttfasene av utdanningen. Så opplevde hun at fysisk sjukdom gikk over i psykisk sjukdom.

– Alle har ei psykisk helse, enten den er god eller dårlig. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere å akseptere psykisk enn fysisk sjukdom? Hjernen er også en del av kroppen, sier hun.

Damene rundt bordet i stua er enig om at det ikke finnes svake mennesker i psykiatrien.

– Der er det sterke personer som har vært sterke så lenge at begeret har rent over. De er kunstneriske, kreative, omsorgsfulle, smarte, gode, verdige og helt vanlige mennesker. Det kan være hvem som helst. Det er så viktig at folk forstår det. Vi må slutte å stigmatisere. Ingen har valgt å bli psykisk sjuke, sier Sandra.

En av damene, som ikke ønsker navnet sitt i avisa, forteller at Rosestua har vært avgjørende for henne.

– Rosestua holder folk friske. Stedet fører til at folk ikke trenger å bli innlagt, og sparer samfunnet for mange kroner. Jeg skulle ønske vi kunne få enda flere ansatte. Enda flere folk som ser oss og får oss til å føle oss trygge. Vi trenger Rosestua. Her er vi en ressurs, sier hun.