«Faller psykiatriens murer?»

Kronikk

Hans Petter Iversen  Foto: unknown Høyskolen i Molde

HISTORIE: De gamle sjukehusbygningene på Opdøl ble revet tidligere i år. Nå skal det bygges nytt sjukehus her.   Foto: Erik Birkeland

Nyheter

NRK har nylig laget og vist programmet «Asylet – murene står for fall». Bakgrunnen er rivingen av de eldste bygningene ved Opdøl sjukehus (tidligere sinnssykehus) når nytt sykehus nå trolig skal bygges. Dessverre ga programmet et ganske ensidig og til dels skjønnmalende inntrykk av forholdene ved Opdøl.

Det gamle sinnssykevesenet i Norge (og i resten av Europa) var lenge i all hovedsak basert på tvang – formelt så vel som reelt. Innleggelser var rett og slett med tvang. Frivillig innleggelse var faktisk ikke lovlig i Norge før i 1935, da Lov om adgang til å bli innlagt i asyl etter eget ønske ble vedtatt. Etter den tid har frivillighet gradvis blitt mer vanlig, selv om bruk av tvang (innleggelse, behandling, tvangsmidler) fremdeles har vært dominerende. Bruken av tvang og makt har vært - og er trolig fremdeles - langt høyere enn nødvendig. Derfor også de nasjonale og lokale kampanjene for redusert bruk av tvang vi har sett de siste årene.

I programmet kommer det tydelig fram at personalet – herunder legene – var de som besluttet og utøvde tvangen. Mange ganger gjennom tvangsmedisinering, men også gjennom bruk av tvangsmidler eller gjennom isolasjon. Mange av oss som har jobbet i psykiatriske sykehus har hatt ubehagelige erfaringer fra slike praksiser. Men vårt ubehag var begrenset sammenlignet med ubehaget for dem som ble utsatt for tvangen.

Hvorfor skjedde dette? I programmet forklares det i hovedsak med at man ikke visste bedre, og gjorde så godt man kunne: «Det var slik det var. Det er ingen grunn til å hovere over dei som bestemte da.»

Samtidig kommer det fram at det også var mye positivt, med gode opplevelser – for alle (?) - fine sommerdager, piknik på plenene, yrende liv, felles bålbrenning og fiske. Vi får beskrivelse av gode opplevelser av å være i lag – og at en del av pasientene i slike stunder nesten var å se som likestilte med de ansatte. Det «yrende» folkelivet overalt på området blir framstilt i positive ordelag.

Da er det grunn til å spørre: Hvor mange av pasientene opplevde det slik? Hvor langt strekker denne historiens troverdighet seg?

Den andre siden av historien kan kanskje ha vært slik: Det var trangt, og for mange ingen vei ut. Privatliv og frivillighet var fraværende. Gleden var borte, mens sorg og savn dominerte. Sovearealene var store og lenge overfylte. Hele sykehuset var overfylt. Dørene var låst. Mange var tvangsinnlagte, mange ble tvangsbehandlet. Mange var overmedisinerte, med alvorlige kroppslige, sosiale og psykiske konsekvenser. Mange måtte bli ved sykehuset alt for lenge. En periode ble mange lobotomert (trolig om lag 200 pasienter ved Opdøl), og trolig døde ganske mange av disse (Botslangen 2015, NOU 1992:25 Utredning om lobotomi).

En eneste pasienthistorie kommer fram i programmet: en historie om at tvangsbruken reddet liv. Og ja, dette hører absolutt med. Liv har mange ganger blitt reddet. Problemet oppstår når den andre siden av historien ikke kommer fram: mange liv har også gått tapt, nettopp på grunn av bruken av tvang og makt. Og alt for mange liv har blitt forkortet og forringet av samme grunn. Dette er årsaken til at pasientenes organisasjoner systematisk arbeider for reduksjon og fjerning av tvangsbruk i psykisk helsevern.

Hvorfor har tvang vært så dominerende i norsk psykiatrihistorie? Et stort spørsmål, og dessverre finnes ingen enkle svar. Et svar er at samfunnet har vært villig til å ta i bruk svært sterke virkemidler for å kontrollere menneskers tanker og handlinger. Et annet svar kan knyttes til den ensidige medisinske forståelsen av pasientenes problemer. Det at relasjonelle, sosiale og psykiske problemer har blitt medikalisert (forstått og håndtert som sykdom og medisin), har legitimert ekspertisens sterke inngrep overfor disse menneskene. Viktig er det også at man ikke har maktet godt nok å ta i bruk den tverrprofesjonelle kompetansen i feltet. Og aller viktigst er nok det faktum at pasientenes egne erfaringer og kompetanse systematisk har blitt holdt utenfor.

Det er litt trist at NRK formidler asylets historie på den ensidige måten de gjør. Den andre siden av saken burde kommet langt tydeligere fram. Dermed kunne også det tvetydige i psykiatriens historie – og i dagens praksis – blitt tydeligere. På den ene siden: hjelp og omsorg. Og på den andre siden (og for mange av pasientene enda sterkere): tvang, makt og overgrep. Da kunne det vært lettere å komme videre i arbeidet med å redusere bruken av tvang og makt ytterligere.

Ikke minst dette er viktig når nye murer nå skal bygges.

Hans Petter Iversen, Høgskolen i Molde