Søndag formiddag, jeg aner fred og ingen fare. Været er strålende, akkurat passe varmt og humøret er på topp. Joggeskoa knytes, øreproppene settes på plass og yndlingspodcasten skrus på. Moldemarka ligger klar og venter, dette er ren og skjær kortreist luksus.

Maimåned og vinteren har sluppet taket. Det er bart i marka og føttene kjennes lette og fine. I rask gange går jeg i retning Moldevatnet. Fordypet i podcasten blir det bare et lite nikk til forbipasserende, vi er uansett ikke høyt nok oppe på fjellet til at moldensere slår av en prat med fremmede.

Men så, pulsen går fra 100 til 200 på et blunk. Jeg kjenner noe tungt klamre seg rundt høyrefoten min, jeg prøver å riste det av meg. Ser en ukjent mann fem meter bortenfor stående med ryggen til, han snakker i en mobiltelefon. Jeg ser ned, og jo, der nede, en liten og kompakt overamorøs bikkje. Jeg rister desperat på foten, pulsen er fortsatt skyhøy, det er nesten som jeg kjenner tårene presse på. Den lille bikkja nekter å slippe taket.

Endelig skjønner eieren at noe er på ferde, men da er jeg blitt så sint at jeg nærmest sparker etter den lille kjøteren. Jeg setter øynene så hardt jeg bare kan i mannen med mobiltelefonen og nærmest freser «Båndtvang» før jeg setter av sted i et tempo som kvalifiserer til gull i kappgang.

Jeg er ikke redd for hunder, men heller ikke begeistret for dem, jeg kan til nød klappe dem hvis jeg kjenner eierne. Det var ikke redsel for hunder som gjorde at jeg reagerte så sterkt på den kjærlighetssøkende bikkja, men det faktum at jeg ikke var forberedt på å bli angrepet på denne måten. I Norge har vi båndtvang i perioden 1.april til 20.august, og når jeg ferdes i Moldemarka, eller hvilket som helst annet sted, så forventer jeg at hundeeieren respekterer dette påbudet.

Men, som denne søndagen viste, det er overhodet ikke alle som synes det er så nøye. Jeg har ved mange tilfeller sett hunder løpe fritt omkring, uten at en eier er i sikte. Om eierne synes det er mer greit å slippe løs de små hundene enn de store vet jeg ikke, men det er faktisk ikke størrelsen det kommer an på. Hunden som gikk til angrep på meg var ikke store tassen, men han skremte meg såpass mye at resten av turen var ødelagt.

Det finnes mange mennesker som er skeptiske eller redde for hunder. Hvis disse menneskene skal risikerer å møte løse hunder hver gang de er ute på tur i marka, da tror jeg de fleste av dem holder seg hjemme. Marka og fjellene våre er av allmenn interesse. Vi er et turfolk og uansett årstid treffer vi masse folk både høyt og lavt. Det er nok flere hundeiere som mener å ha kontroll over de firbeinte, men kan en virkelig ha 100% kontroll over et annet levende individ? Jeg er tvilende.

Hvis du som hundeiere fortsatt tenker at det er greit å slippe hunden løs kan det være greit å minne om at loven om båndtvang faktisk ikke er laget for å beskytte folk på søndagstur. Båndtvangen handler i hovedsak om å beskytte fugle- og dyrelivet, da hjelper det heller ikke å si at hundene slippes fri kun der det er liten fare for å treffe på andre turgåere.

Uavhengig av loven om båndtvang, så oppfordrer jeg hundeeiere til å respektere andres rett til å bruke naturen vår. Jeg er ikke alene om å ha negative opplevelser med løse hunder. Heldigvis respekterer de aller fleste påbudet, men det er synd om turglade mennesker skal få ødelagt sine naturopplevelser fordi enkelte ikke tar hensyn.

Hendelsen fortalt ovenfor er altså ikke enestående. For meg som har et friskt hjerte endte episoden kun med hjertebank og litt ekstra adrenalin, men om offeret hadde vært en person med dårligere helse kunne konsekvensene sikkert blitt mer alvorlig. Så kjære hundeier; jeg skjønner at du vil ditt beste for din hund og jeg skjønner at hunder synes det er kjekt å få løpe fritt rundt, men vær så snill, vis hensyn og som et absolutt minimum, følg loven.