Min grandonkel Ole Lønseth fortalte meg engang om hvordan han og en kamerat en påske rundt år 1900 dro innover fjorden via dampbåt og siden fikk haik med kusk og kjerre oppover Romsdalen for å komme seg til Stuguflåten. Jernbanen var den gang bare en fjern drøm. På Stuguflåten skulle påsken tilbringes med skigåing og «frisksporting». Byguttene overvar festligheter på påskeaften som visstnok gikk livlig for seg. Mine foreldre og deres venner tok på 1940- og 1950-tallet gjerne turen til Lesja ved påsketider. Mølmen gård bød på overnatting, og etter hvert var det flere moldefamilier som bygget hytter ved Lesjaskogsvatnet.
Påsketuristene gikk på ski opp dalsida, over Lesjaskogsvatnet, i Grønådalen eller, for de sprekeste, var turen inn til Digervarden et høydepunkt. På 1970-tallet var Bjorli og alpint veldig populært blant oss ungdommer, både fra Molde og Ålesundsområdet. I dag hører jeg Lesjafolk kaller hyttebyen på Bjorli for «Ny-Ålesund». I våre dager er toppturer mer populært enn noen gang.
Men hvor mye vet dagens fjell- alpin- og toppturister om fjellområdene som omgir oss?
Det eksisterer i dag en forestilling om at høyfjellsområdene i Sør-Norge ble «oppdaget» av engelske fjellturister og den urbane overklassen på 1800-tallet. Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten 10.10. 2014 følgende: «… høyfjellet ble betraktet som farlig og/eller irrelevant av lokalbefolkningen tidligere. Utenom stølsområdet var det ikke til å bruke og slett ikke til å nyte. Iallfall helt til Den Norske Turistforening oppdaget fjellheimen, og middelklasse og overklasse fra byene erobret den». Dette er en vrangforestilling.
Høyfjellet, blant annet fjellene rundt Bjorli og Lesja, har i tusenvis av år vært brukt av «lokalbefolkningen», ikke bare til setring og beite, men til jakt og fangst av rein. I fjellene rundt våre dagers hyttebyer, ski – og alpinløyper ligger utallige spor etter jegere og fangstfolk. Det dreier seg om buestillinger, fangstgroper i lange rekker og enorme rusefangstsystemer. Over Dovrefjell løper et system av 1300 fangstgroper.
Ved Slådalsveien, som er en privat bomveg mellom Lesja og Vågå, oppdaget Tor Einbu i 1999 en enorm fangstinnretning som kunne drepe hundrevis av rein på få dager (se illustrasjoner). Anlegget er registrert av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), men ikke særlig undersøkt arkeologisk. De dateringer som finnes tyder på at fangstanlegget var i bruk på 1200-tallet. Men det uvisst både når anlegget ble påbegynt og gikk ut av bruk.
Foreløpig er det registrert stolpehullrekker over 4 km og systemet består av to gjerder som i enden danner en ruse. Den totale lengden av rusen, der dyrene ble fanget er minst 2,4 km lang, fra denne ble så dyrene ledet til en mindre innhengning, et avlivingskve, der de ble fanget og drept. Dette drapsstedet ligger like ved en bekk. Omlag 100 m nord for drapskvea er det foreløpig registrert 7 tufter.
Dyra ble trolig slaktet og partert på ei slette mellom avlivingskvea og boplassen. 904 stolpehull etter gjerdesystemet er hittil registrert, men systemet har trolig bestått av opptil 1500 stolper. En registrant har beregnet at hver stolpe kan ha vært ca. 1.8 lang. Derfor kan så mye som 2500 m med solid furu ha vært nødvendig for å bygge systemet.
Et slikt foretagende krevde både ledelse og mange folk. Antallet rein som ble drept var så enormt at det måtte finnes en form for handel med kjøtt, skinn og gevir. Gevir var en svært ettertraktet handelsvare i middelalderen fordi det var råvare for å lage hårkammer. Funn av kammer laget ev reinsdyrgevir fra Norge er funnet i hele Nordsjøområdet.
Hvem sto bak? Lokale storbønder? Kongens menn? Den mektige erkebiskopen i Nidaros? Var fangsten et samarbeid mellom norrøne folk og samer? Det er funnet utvetydige spor etter samisk bosetning i Lesjafjellene ved Aursjøen.
Bruken av utmarksområder er lite beskrevet i skriftlige kilder fra middelalderen. Lover omtaler veiding og fangstanlegg, men det er det arkeologiske kildematerialet som gir direkte informasjon om omfanget av utmarksressurser i middelalderen. Nyere arkeologisk forskning viser at slike ressurser må ha vært økonomisk svært viktige. Dette er underkommunisert i historieforskningen fordi det er så få skriftlige kilder som omtaler utmarksnæringene.
Jeg har tatt initiativ til en arkeologisk forskningsundersøkelse av anlegget, og i august skal det graves. Med på laget er blant annet Gudbrandsdalsmusea, Lesja kommune, Oppland fylkeskommune og Nasjonalparkstyret for Reinheimen. Undersøkningene finansieres som et spleiselag mellom ulike institusjoner og budsjettet er lavt, men entusiasmen er stor! Målet med de arkeologiske undersøkelsene er å avdekke anleggets struktur, funksjon, datering og kulturhistoriske kontekst.
Brit Solli, Professor ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
