Forskning på hvordan transportprosjekter velges viser at resultatet fra nytte-kostnadsanalyser har fint lite å si for hvilke veier som faktisk bygges. Distriktspolitiske hensyn, derimot, veier ofte tungt. Målet om at bedre veger skal bidra til å opprettholde dagens spredte bosettingsmønster i Norge er også et av hovedmålene med norsk transportpolitikk.

Det er imidlertid usikkert om bedre veger bidrar til å opprettholde bosettingen i tynt befolkede områder. Tvert imot kan dårlige transportforbindelser bidra til å skjerme områder for konkurranse utenfra – enten det er snakk om privat industri eller offentlig tjenesteproduksjon.

Et eksempel finner vi debatten om sykehusstruktur i Møre og Romsdal. Det er nå besluttet et felles sykehus for Romsdal og Nordmøre. Etter gjeldende planer blir det rundt 20 minutters reisetid til sykehuset for bosatte i Molde, mens det blir rundt tre kvarter for de som bor Kristiansund – for enkelte blir reisen enda lenger. En slik sykehussentralisering hadde vært vanskelig å se for seg dersom det ikke hadde vært fastlandsforbindelse til Kristiansund.

Et annet eksempel – kanskje en myte – er at en bro til en tidligere vegløs øy først og fremst gjør det enklere å flytte fra øya, og brua brukes til å kjøre flyttelasset på så fort den er ferdig.

Bedre veger kan også øke bosettingen, for eksempel ved å gjøre det mulig å bosette seg og å drive næringsvirksomhet lengre unna de største byene. En viktig del av næringslivet i Møre og Romsdal er basert på naturressurser som ikke uten videre kan flyttes. For eksempel fiske og fiskeoppdrett. Det er derfor usikkert om bedre veger fører til fraflytting eller befolkningsvekst.

Det har imidlertid vært gjort lite forskning – både nasjonalt og internasjonalt – på hvordan vegprosjekter påvirker bosettingsmønster. Den manglende kunnskapen er problematisk fordi spredt bosetting er et selvstendig politisk mål. I tillegg påvirker bosettingsmønster trafikkutviklingen, og dermed både den samfunnsmessige nytten av et prosjekt og dimensjonering av prosjektet i form av for eksempel valgt vegstandard.

Prosjekter som erstatter ferjeforbindelser med bruer og tunneler – fastlandsforbindelser – gir den største forbedringen i reisemuligheter. Hvis bedre veger påvirker bosettingsmønsteret, så er det her effekten burde være størst.

I en nylig publisert artikkel i journalen Research in Transportation Economics – skrevet sammen med Morten Welde og James Odeck, begge ved NTNU – studerer vi derfor hvordan fastlandsforbindelser påvirker befolkningsvekst. Vi ser på 23 prosjekter i perioden 1989 til 2007, og forsøker å estimere virkningen på befolkningsvekst i kommuner som har fått fastlandsforbindelser. Det som er utfordrende i en slik analyse, er å skille den mulige virkningen fra en transportforbedring fra alle de andre faktorene som også påvirker befolkningsvekst. Hovedbidraget i vår artikkel er å benytte en nylig utviklet metode for skille disse virkninger fra hverandre.

For fire prosjekter finner vi en befolkningsvekst på over 10 prosent. Den største effekten er for fastlandsforbindelsen fra Rennesøy til Stavanger, hvor veksten er over 30 prosent. For andre forbindelser er det derimot liten, eller endog en negativ, effekt. Tre av prosjektene er fra Møre og Romsdal: Eiksundsambandet, Krifast og Atlanterhavsvegen. For Eiksundsambandet finner vi at befolkningen har økt, mens for Krifast og Atlanterhavsvegen finner vi ingen effekt.

Vi konkluderer artikkelen med at bedre veger kan bidra til å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Særlig for prosjekter som fører til en vesentlig kortere reisetid inn til byområder, og kanskje også for prosjekter i områder hvor det finnes viktige naturressurser. I prosjekter hvor de forutsetningene ikke er til stede, bør man se seg om etter andre virkemidler for å opprettholde bosettingen.

Dersom våre resultater kan overføres til virkninger av Møreaksen og Nordøyvegen, er det grunn til å tro at befolkningsveksten på Midsund og Nordøyene blir betydelig. Øyene som får en fastlandsforbindelse er ganske nært byområdene Molde og Ålesund, og treffer ganske bra på det kriteriet. Det er også næringsliv som er stedbundet med et betydelig innslag av fiskerelatert industri og verftsindustri.

Det er altså grunn til å tro at Møreaksen vil gi befolkningsvekst på Midsund, og det samme gjelder for Nordøyvegen. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten påvirkes derimot lite av at folk flytter hit eller dit, siden befolkningsvekst et sted går på bekostning av vekst et annet sted.