KRONIKK

Størst er ikke alltid best i forskning og utdanning

Regjeringen vil satse på store og etablerte forskningsgrupper. Hvor finnes da mulighetene for forskning i mindre skala? Mange viktige vitenskapelige gjennombrudd skjer imidlertid også i små grupper der forskerne har stor frihet.

Massivt: Forskerne foran datamaskinene i kontrollsenteret til CERN i Geneve. – Mange viktige vitenskapelige gjennombrudd skjer imidlertid også i små grupper der forskerne har stor frihet, skriver kronikkforfatterne.   Foto: Scanpix

Bo Sture Skagerstam 

Per Kristian Rekdal  Foto: Arild Johan Waagbø

Leserinnlegg

I mars presenterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen regjeringens forslag til ny struktur i høyere utdanning og forskning. Målene med strukturreformen er: utdanning og forskning av høy kvalitet, robuste fagmiljøer, god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, regional utvikling, verdensledende fagmiljøer og effektiv ressursbruk.

Les flere meninger her!

Kunnskapsdepartementet (KD) ser det som «nødvendig å endre strukturen i universitets- og høyskolesektoren og samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner». Stortinget er ikke helt enig i alle detaljene i forslaget. Kritiske synspunkter har også kommet fra mindre   høyskoler som f.eks. HiMolde, HiVola og HiSogndal. Fordeler og ulemper med strukturreformen kommer trolig til å fortsette å være et samtaleemne ved høyskoler og universitet i lang tid fremover siden det er snakk om en vesentlig reform av fungerende institusjoner som er bygd opp over lang tid.

Debatten rundt strukturreformen inkluderer også hvordan forskningen finansieres. Praksisen rundt forskningsfinansiering er – i mange tilfeller – allerede i tråd med det KD ønsker, nemlig at forskning konsentreres på få, men store forskningsprosjekter og -grupper. Små forskningsgrupper med mindre budsjetter har derimot vanskeligere for å nå frem.

Spørsmålet er om kost/nytte-effekten for samfunnet blir størst ved å utelukkende konsentrere forskningen på få, men store prosjekter. Historisk sett har mange små forskningsgrupper gitt enorme gevinster for samfunnet. Den første Nobelprisen i fysikk – i 1901 – ble gitt til Wilhelm Röntgen for hans oppdagelse av Röntgen-stråling. Oppdagelsen av transistoreffekten er et annet eksempel på et lite grunnforskningsprosjekt med enorme samfunnsmessige gevinster. World Wide Web viser hvordan det som startet som et småskala prosjekt (riktignok ved en gigantisk forskningsorganisasjon som CERN) har fått enorm påvirkning på dagens globale økonomi.

Små forskningsgrupper med stor frihet i sin forskning kan utfordre etablert kunnskap og gi oss nye vitenskapelige innsikter. Derfor kan store, uforutsette gevinster også komme fra slike små, frie forskningsgrupper. Å utelukkende samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner kan, av den grunn, være å gå i feil retning. En konsekvens av en slik politikk kan derfor være at Norge mister et avgjørende instrument for å bygge ny kunnskap som kan ha stor samfunnsmessig betydning.

EUs Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram med et budsjett på 80 milliarder euro i perioden 2014–20. Målsettingen med programmet er å bedre den økonomiske veksten og øke sysselsettingen i Europa. Norge deltar som fullt medlem. Når EU vurderer søknader ser de blant annet på tre ting: Er ideen god og nyskapende? Hvem er de beste til å gjennomføre ideen? Har prosjektet en tydelig og positiv gevinst for samfunnet? Merk særlig det siste punktet. EU-midler og Horisont 2020 dreier seg i stor grad om prosjekter med forhåndsdefinerte mål. Med slike veldefinerte føringer blir oppnådde resultat mer forutsigbare og målbare enn prosjekter som står friere. Friere prosjekter, spesielt i grunnforskning, kan i denne sammenheng også ha stort potensial med høy samfunnsmessig avkastning, men blir ikke prioritert.

Grunnforskning er ikke alltid slik av natur at man først bestemmer seg for hva man vil oppnå og så styres forskningen deretter. Ofte (men ikke alltid) er det omvendt: resultat som får stor betydning for samfunnet kan nemlig stamme fra forskningen når man minst venter det. La oss igjen ta et historisk eksempel: da Michael Faraday oppdaget elektrisiteten på 1800-tallet spurte Storbritannias finansminister William Gladstone om hva slags praktisk nytte man har av elektrisitet, så skal Faraday ha svart: «One day sir, you may tax it».

For den langsiktige planleggingen av forskningen i Norge bør man tenke grundig gjennom den ensidige satsingen på store, etablerte forskningsgrupper med veldefinerte mål. Man bør også ta hensyn til forskningen sin indre dynamikk der den frie tanken får utfolde seg til fulle. CERNs første president, Sir Ben Lockspeiser, sa det slik i 1954:

 «Scientific research lives and flourishes in an atmosphere of freedom – freedom to doubt, freedom to enquire and freedom to discover. These are the conditions under which this new laboratory has been established».

Les flere meninger her!

På tross av CERN sin massive størrelse, er frihet i forskningen en bærende grunnstein. Lockspeiser sin visdom burde vi også ta til oss i 2015, når vi meisler ut strategien for forskningen i fremtiden.