Hvordan si nei til sårt tiltrengte arbeidsplasser

Leserinnlegg

Den saken som har fått mest oppmerksomhet i indre deler av «nye» Molde kommune i året som har gått, er utvilsomt den som har blitt kalt «Deponisaken». Selv om jeg er sterkt uenig i det vedtaket som til slutt ble gjort, og hele grunnlaget for vedtaket, hadde jeg ikke tenkt å kommentere dette videre. Men når Giftfritt Molde, etter å ha gått i spissen for å rasere mulighetene for å etablere nye arbeidsplasser i området, ikke greier å la være å fortsette med å spre feilaktige opplysninger, kan det være på sin plass med en gjennomgang.


Molde kommunestyre gjorde den 17. september 2020 vedtak om ny reguleringsplan. Vedtaket ga åpning for å fortsette arbeidet med Deponi 2, men ga ellers sterkt begrensede muligheter i forhold til den opprinnelige planen. Noe som avgjort vil gripe sterkt inn i mulighetene for å etablere nye arbeidsplasser og samtidig sette en effektiv stopper for den delen av prosjektet som ville vært gunstig for miljøet.


Sett fra mitt ståsted er dette meget sørgelig, og det kan ved inngangen til et nytt år være grunn til å reflektere over konsekvensene av det nye vedtaket, og særlig over hva som hadde innvirkning på prosessen som førte fram til dette.


Mitt engasjement i denne saken har først og fremst dreid seg om muligheten for å få til nye arbeidsplasser. Fra situasjoner der folk har måttet forlate arbeidsplassen sin uten utsikter for å ha noe annet å gjøre, har jeg på nært hold sett hvilken innvirkning dette har hatt. Enkelte episoder har satt varige spor hos meg. Å si nei takk til nye arbeidsplasser sitter derfor langt inne, og må være begrunnet i helt spesielle årsaker. Da må en spørre seg om det har vært tilfelle her? Jeg synes ikke det.


Bakgrunn

De første planene dreide seg om deponi. Men etter hvert kom det med andre aktører og det ble snakk om et helt annet prosjekt, med gjenvinningsanlegg og tilhørende forsknings- og utviklingsavdeling. Dette passet godt inn i planene som Nesset Vekst hadde for et nasjonalt kompetansesenter for sirkulære næringer. Man skulle da tro at prosessen videre ville få et annet innhold, men motstanderne greide fortsatt å få dette til kun å dreie seg om deponi. Likevel ble det flertall i Nesset kommunestyre for å vedta en reguleringsplan med utgangspunkt i forannevnte utbygging. Planen ble også godkjent av høyere myndighet, og framdriften så ut til å være sikret. Så, midt i det videre arbeidet ble Nesset kommune historie, og motstanderne fikk tilførsel av ny energi. Dette førte til en prosess som viste svært liten respekt for tiltakshaver, men også for en del politikere og ressurspersoner i gamle Nesset kommune.


Hvem har så påvirket prosessen? Det er ingen tvil om at ansvaret for at vedtatt reguleringsplan ble tatt opp til ny behandling i Molde kommune; lå hos motstanderne av utbyggingen.


Det er få prosjekter som ikke har negative elementer i seg. I dette tilfellet har det ikke vært lagt skjul på at det kunne være utfordringer. Men situasjonen har vært slik at en positiv dialog for å finne kompromisser har vært fraværende. Motstanderne har hele tiden hatt ett mål for øye; nemlig å stoppe hele prosjektet.


Motstanderne

Motstanderne greide altså å få fokus kun på deponidelen av prosjektet. Alt det andre har nærmest blitt framstilt som fantasier. Alle analyser har blitt betegnet som bestillingsverk og tekniske løsninger har motstanderne hatt bedre greie på enn de beste fagmiljøene i Norge. Giftfritt Molde (tidligere Giftfritt Nesset) har vært i førersetet for å fremme disse synspunktene. Organisasjonen har hatt en del fotsoldater, men påvirkningskraften har ligget hos noen få ledende personer.


I forbindelse med en utbygging som denne skal det være rom for ulike oppfatninger, men når motstanderne har ment å sitte inne med kompetanse som overgår kompetansen til fagpersonell, er det grunn til å bli betenkt. Det som gjør meg ekstra betenkt, er at vi her finner maktpersoner med betydelig innflytelse i samfunnet som har brukt store ressurser på å markedsføre et syn som ikke har vært forankret i virkeligheten, og som det ikke har blitt lagt fram noen form for holdbar dokumentasjon for. Både jeg og andre har ved flere anledninger etterlyst dette, uten at noe konkret har blitt lagt fram. At jeg ikke har blitt tatt hensyn til kan nå være forståelig, det har alltid vært forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Men at andre i mere framtredende posisjoner nærmest har blitt latterliggjort, må betegnes som ganske freidig og lite seriøst. Eneste svarene har vært enda mere udokumenterte påstander, eller stadige gjentagelser av gamle. Det at ingen troverdige fagmiljøer har støttet opp om det syn motstanderne har forfektet, viser tydelig hvor useriøst dette i realiteten har vært.


Heldigvis er situasjonen slik i vårt samfunn at alle har mulighet til å fremme sine synspunkter og påvirke utfallet av en sak. Men med påvirkning følger det og ansvar. Jeg er innforstått med at det er ulikt syn på hva som har ligget i ansvarsbegrepet i denne saken. Likevel må alle forholde seg til realitetene. Og når faktum er slik at det ikke har blitt lagt fram dokumenterte bevis for de skadene som er forfektet, blir motstanderne her sittende igjen med ansvaret for tap av arbeidsplasser og de mulighetene dette ville ha ført med seg for området. Det paradoksale er at de og er ansvarlig for at et godt miljøprosjekt ikke blir realisert, og for å ha trenert det pågående sikrings- og oppryddingsarbeidet. Videre sitter de med ansvar for å ha villedet folk, og for å ha bidratt til unødig negativ omtale av Rausandbygda.


Jeg har i utgangspunktet stor respekt for alle som er med på å skape verdier i samfunnet. Men når de samme personene har sett det som et mål å stikke kjepper i hjulene for andre, må oppfatningen revurderes. Dette er en dårlig egenskap, og så simpelt at en kan lure på hvilket motiv som har ligget bak.


Politikere

La meg denne gangen først få framheve de politikerne som utrettelig har arbeidet for å finne løsninger som kunne redde prosjektet. Disse har jeg stor respekt for og de fortjener å få honnør for innsatsen. Jeg er fullstendig klar over at flere har vært utsatt for stort press.

Men på grunn av den meningsløse oppslutningen motstanderne greide å skape, ble det håpløst å vinne fram. Likevel maktet forkjemperne å få til et vedtak som kan danne grunnlag for en viss aktivitet. Men med den behandlingen tiltakshaver har fått av Molde kommune, er jeg stygt redd for at Stena Recykling ikke tørr å satse videre på Rausand. Og dermed har den delen av prosjektet som kunne gitt flest arbeidsplasser og vært til størst nytte for miljøet, gått tapt.


Egentlig kunne jo motstanderne sittet der og hatt sine spesielle oppfatninger uten å ha gjort større skade. Men når en del politikere lot seg påvirke av dette, og etter hvert havnet i omstendigheter der andre interesser enn å fremme vekst og utvikling for lokalsamfunnet ble overskyggende, er dette meget alvorlig. I en situasjon der det ikke er lagt fram dokumentasjon for de negative konsekvensene som skulle danne grunnlaget for en ny reguleringsplan, valgte altså en del politikere å si nei takk til etablering av nye arbeidsplasser. Når vi vet at prosjektet i tillegg ville ha avledet mange flere arbeidsplasser, er dette helt uforståelig. Og dette skjer attpåtil i en tid der det å skape nye arbeidsplasser i distriktene har ekstra stor oppmerksomhet. Her er det en del politikere som har misforstått sin rolle fullstendig.


At indre områder her ved hjelp av lokale politikere har blitt frarøvet muligheter til kjærkommen vekst, er en handling det ikke finnes noe forsvar for. Med en fullskala utbygging, inkl. behandlingsanlegg og forskningssenter, ville dette ha betydd enormt mye for Rausand og nærområdet. Alle vet at en må ha et visst befolkningsgrunnlag for å greie å opprettholde viktige tilbud og aktiviteter. For handelsnæringen og Eidsvåg som sentrum ville dette hatt stor betydning.


Konklusjon

Gjennom et langt liv med erfaring fra forskjellige roller, både i arbeids- og samfunnsliv, har jeg aldri opplevd slik arroganse som jeg har gjort fra motstanderne i denne saken. At det kan komme enkelte overtramp i kampens hete må en bare akseptere, men at folkevalgte representanter har opptrådt så lite profesjonelt, er vanskelig å ta innover seg.


Det er nå på høy tid at motstanderne innser at de har gjort nok skade, og at det er bare tapere som resultatet av kampen de har ført. Som nevnt, gjelder dette både tap av arbeidsplasser og tap av et godt miljøprosjekt. Jeg har vanskelig for å tro at alle som har deltatt i motstandskampen er særlig stolte over det de har utrettet.


Verst er naturligvis tapet av arbeidsplassene, men hvis miljøet virkelig har stått i høysetet, må det være merkelig å ha sagt nei takk til et konsept der hovedhensikten har vært å gjenvinne mest mulig, og samtidig bygge opp et kompetansesenter for sirkulære næringer. På kort sikt har de og oppnådd å trenere sikringen av møllestøvsekkene. Resultatet på lengre sikt er at de kan bli sittende igjen bare med deponidelen. Vi får tro at det ikke er tilfelle, og at det vedtaket som nå er gjort gir muligheter for en positiv utvikling i et lengre perspektiv. Men det fordrer at ansvarspersoner opptrer på en mere overtenkt måte i fortsettelsen.


Det er iallfall å håpe at alle med påvirkningskraft ser eventuelle nye prosjekter i et positivt lys og bidrar til en rettferdig behandling. Med erfaring fra den prosessen vi har vært igjennom, er det kanskje på tide at enkelte nå inntar en mere ydmyk holdning.


Jeg har ved tidligere anledninger uttrykt forståelse for andre sine meninger i denne saken, men det fordres uansett at en legger den samme virkeligheten til grunn. Og ærlig talt; jeg trodde nå at Lodve Solholm og Stig O. Jacobsen ville slutte å feilinformere folk og bevare en siste rest av respekt, men disse herrene slutter aldri å forundre. Jeg håper bare at de fleste nå ser hvor meningsløst dette er.


Torbjørn Polden