Hvorfor i så slett lune, Terje Tovan? Vi er uenige og har forskjellig forståelse av hva vern av kulturminner og kulturmiljø er. Kulturminnevern dreier seg nemlig ikke bare om en gravrøys eller to, men om et sammenhengende kultur- og naturmiljø. Ordet «opplevelse» er spesifikt nevnt i Kulturminnelovens formålsparagraf:

Tovan er motstander av en «heslig høyspentlinje» som løper langs søndre del av Veøya, men han er tilhenger av en europaveg langs samme trasé. På denne E39 vil det være en strøm av tungtransport og biler med den sedvanlige støy og forurensing en europaveg medfører. Mye trafikk er hele vitsen med E39, og vegen skal gå via Veøya videre øst over Sølsnesholmene på utfyllinger og broer. En slik transportåre mener Tovan ikke vil få konsekvenser for opplevelsen av landskap og kulturmiljø på Veøya.

Veøya har aldri vært så tilgjengelig for folk flest som nå. Tradisjonelt har det vært på det årlige stevnet 1. pinsedag, arrangert siden 1907, at det ble organisert transport til Veøya. Men siden 1990, da Romsdalsmuseet arvet Coucheron-Aamot familiens bygninger og eiendom, har det vært utallige åpne arrangementer på øya, ikke bare på 1. pinsedag. Transport har vært ordnet og folk har selvfølgelig også kommet i egen båt. For om lag 10 år siden ble det anlagt en flytebrygge og mange med båt tar en helg til øya, går tur og nyter kulturlandskapet. Skilt med illustrasjoner som opplyser om øyas historie, mye basert på undertegnedes forskning, er plassert ute i terrenget.

I 1992, i forbindelse med Molde bys 250-års jubileum, skrev Edvard Hoem og Henning Sommerro et spel som ble oppført på Veøya. Omdreiningspunktet i dette spelet var en gullring som jeg fant i 1990. Folk kom i hopetall på ferge og i egne båter. Sola skinte og flåtten dalte ned på kontrabasser, korister og lettkledde publikummere i åtte dager. Ringen er nå utstilt på Romsdalsmuseet. I pinsa 2007 kom over 500 til gudstjeneste og for å høre forskere fortelle om kirkas og øyas historie. Alt dette kan enhver lese om i Romsdalsmuseets Årbok for 2008. Jeg har selv formidlet Veøyas historie på mange arrangementer i over 25 år, til sammen for flere tusenvis av interesserte besøkende. Fagfolk vil ikke, og har aldri villet, «holde historiearven for seg selv». Romsdalsmuseet har i årevis hatt et opplegg for at elever i 6.klasse kommer på tur til Veøya. Jeg har selv hatt gleden av å møte ivrige sjetteklassinger som gleder seg over turen og historien om Veøya.

Flere mener at en veg på Veøya vil åpne for turisme og penger i en eller annen kasse. Et scenario kan være at turistbussene parkeres på sørsida av øya. Men er det noen som innbiller seg at turistene vil orke å gå 60 minutter tur-retur over øya for å besøke prestegården og middelalderkirka? I det minste må det anlegges en turvei med universell utforming. Men en veg for shuttlebusser vil nok raskt bli et krav. Slike inngrep vil forandre Veøyas kulturlandskap for alltid.

Jeg håper at framtidas generasjoner fortsatt kan oppleve Veøyas unike historiske kultur- og naturmiljø uten en E39 dundrende forbi. Til øya skal folk komme i båt og oppleve stedet, og kanskje noen vil, som Olav H. Hauge skriver, «glida inn på ein våg me ikkje har visst um», om det nå er Sørvågen eller Nordvågen på Veøya.

Brit Solli, professor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook

Brit Solli er professor ved Universitetet i Oslo. Foto: Svein Bjørnerem