LESERINNLEGG

Navere later ikke som om de er syke, de later som om de er friske

Illustrasjonsfoto.  Foto: Sara Johannessen / NTB SCANPIX

Leserinnlegg

«Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe»

«Han må bare ta seg sammen, ikke være så lat»

Dette er påstander enkelte kan finne på å komme med om de såkalte «naverne». Det klages på folk som går hjemme dagen lang, de som ikke gidder å jobbe, de som sløver seg gjennom dagen. Og om de deler noe positivt fra livet sitt, ja, da kan du være sikker på at enkelte er raskt ute med å poengtere dette også. Hvorfor tillater folk seg å tale så høyt om noe de ikke vet noe om?

Ofret mye for én dag

Om svaret er uvitenhet, ønsker jeg å hjelpe litt nå. La meg stille deg noen spørsmål, du som tenker disse tankene: Hva hadde du gjort om livet ditt plutselig endret seg totalt? Om du gikk fra å kunne jobbe 100 prosent til på enkelte dager ikke å ha krefter nok til å komme deg opp av sengen? Hva om du måtte velge mellom å bruke energien din på jobb eller familie? Dusje eller lage middag til familien?

Hva hadde du gjort om noen kalte deg lat når du kjempet din livs kamp? Har du tenkt på at bildene fra fjellturen var den ene gode dagen den uken? At han ofret flere av de kommende dagene for å gå på den konserten han delte bilde av?

For kreftene må spares og fordeles når du er syk. Du kan ikke få til alt.

Du må prioritere, og noen ganger må du ofre det som er kjærest for deg. Kanskje får du ikke til noen som helst.

Et liv du ikke ser

Bak disse konsertene, fjellturene og kafébesøkene er det et liv du ikke ser. Et ensomt liv i sengen, et liv hvor det å komme seg i dusjen krever alt du har av krefter, et liv hvor vennene forsvinner en etter en, fordi du ikke klarer å opprettholde kontakten med dem. Det er en daglig kamp mot smertene, timer med tårer og fortvilelse, og du bærer stadig dårlig samvittighet og sorg over at du ikke får bidratt nok i familielivet.

Du må i lange og mange møter for å bli trodd av helsevesenet og andre instanser, og når du føler deg liten og svak, må du brøle høyere enn noen gang for å bli hørt og få den hjelpen du trenger. Tror du noen velger dette?

Den sterkeste jeg kjenner

Jeg kjenner en som er kronisk syk og ikke kan jobbe. Og jeg ønsker å fortelle deg en ting: Dette er det sterkeste mennesket jeg kjenner.

Hun står på hver eneste time, hver eneste dag. For etter å ha blitt kjent med henne, har jeg innsett at det å være syk krever mer enn noe annet.

De later ikke som om de er syke, tvert imot: De later som om de er friske. Og jeg må innrømme at jeg blir sint når enkelte uvitende mennesker våger å tråkke på dem.

Nå håper jeg du vet bedre. Løft dem opp, gi dem den respekten de fortjener. De kjemper en kamp det er vanskelig å forstå for oss utenfor.

Du ser den ene dagen hvor solen skinner. Vær så snill å dele gleden med dem den istedenfor å sette spørsmålstegn.

Innlegget ble først publisert på Si;D i Aftenposten.

Silje Røvik

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook