Jeg står ved inngangen til de glade tjueårene, er sosial og utadvendt, har mange bekjente og lykkes på mange områder. Nå over nyttår reiser jeg jorden rundt. Likevel kjenner jeg på ensomheten som rammer fire av ti i aldersgruppen 16-24 år. Vel vitende om at jeg nå utfordrer et tabu, går jeg inn i det nye året og er åpen om hvordan det er å føle seg eller være ensom som ung voksen.

Å være hverdagsensom for meg er å ikke ha en ekte venn. Du vet, den vennen som bryr seg og lurer på hvordan du har det. Hverdagsensomheten innebærer å aldri bli oppringt av andre enn mamma og pappa, og å aldri bli invitert i bursdager, på jentekvelder eller på julebord.

Å være hverdagsensom for meg er å pynte på fasaden for å lure meg selv og andre. Det innebærer å tilbringe overdrevet med energi på tidsfordriv som trening, sosiale medier og jobb. Det innebærer å holde på med ekstra mye i hverdagen for å legge ensomhetsfølelsen til side.

Å være hverdagsensom for meg er å få vondt av å se andre le og kose seg fordi jeg selv ikke husker hvordan det kjennes å være skikkelig lykkelig. Det innebærer at jeg tidvis isolerer meg både fra virkeligheten og sosiale medier for å slippe å kjenne på misunnelsen av det å ha noen å dele gledene og sorgene med.

Det verste med hverdagsensomheten er at den sjelden snakkes om, eller hysjes på. Det bidrar til at de som føler på ensomheten føler seg ensomme om å være ensomme.

Det ironiske er at samfunnet har oppdratt oss til å jobbe hardt med skole og jobb, engasjere oss og være selvstendige. Være pliktoppfyllende. Men disse egenskapene gjør oss ikke bedre rustet til å utvikle vennskap, noen av dem kan snarere virke mot dette.

Delvis bevisst og ubevisst tenker jeg: «Om jeg bare er flink nok - da vil vel noen se det og ville være vennen min». Men vennskap handler om helt andre ting enn å prestere. For de av oss som er for opptatt av å være flinke kan det å skulle la andre slippe til i vår private sfære være skremmende. Vi er redd for å bli avslørt, fordi vi holder på en hemmelighet: vi er imperfekte.

Ensomhetsfølelsen har jeg kjent på siden jeg gikk på barneskolen. Når læreren sa: «Gå sammen to og to», kunne jeg se hvordan ansiktene til medelevene mine lyste opp. «Yes!» Nå kunne man gå sammen med sin beste venn. Mens jeg ventet bare på at læreren skulle si: «Gå sammen med dem, Martine». Ellers måtte jeg ende opp med læreren. Den klumpen i magen over å være til overs sitter fortsatt i kroppen og er mye av grunnen til at jeg sliter med å bygge varige relasjoner til andre i dag.

Med friår før psykologistudiet har jeg fått større frihet, men bakdelen er at jeg ikke lenger får det sosiale nettverket servert på en fjøl, slik jeg gjorde på skolen. Konsekvensen er at jeg blir stående på perrongen. Med andre ord må man delta aktivt i samfunnet for ikke å føle seg ensom og rådvill. Høyst sannsynlig vil nemlig ingen strekke ut en hånd før man innrømmer for seg selv og andre at man er ensom.

Ofte tør vi ikke fortelle andre hvordan vi har det, fordi vi tenker «det må være noe galt med meg» og skammer oss over det. Det er flaut og vi er redd for hva andre vil tro om oss. Frykten for å bli oppfattet som rar og annerledes gjør at vi later som om alt er greit, selv om vi har det vondt. Da skaper vi i realiteten bare avstand til andre mennesker.

Antagelig er løsningen for oss som er #HVERDAGSENSOM, at vi må senke skuldrene. Vi må være oppriktig og forklare hvordan vi egentlig har det, slik jeg gjør nå. Legge perfeksjonismen på hylla. Senke forventingene. Vi må våge å bry andre når vi selv trenger hjelp. Tilsvarende bør vi handle når vi selv har det greit, men er usikre på hvordan våre medmennesker fungerer i sin hverdag.

Martine Næss Sorthe

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook